Ole Paus i Chile

Høsten 1992 utgav jeg en bok med opplevelser fra mine fire år som NRKs Latin-Amerika-korrespondent. Den boken fikk Ole Paus i julepresang det året.
1. juledag - tidlig om morgenen - ringte telefonen hjemme hos meg. - Jeg har lest om Latin-Amerika i hele natt, sa Ole Paus. Jeg kjente ham ikke, men hadde vært avstandbeundrer siden hans første LP på 60-tallet.
Siden er vi blitt venner og har snakket mye og ofte sammen. En natt drakk vi en hel flaske cognac, mens jeg spilte latin- amerikansk musikk. - Det er bestemt! Jeg vil til Chile og spille inn min neste plate der, sa Ole. Og slik ble det.
Omstendighetene rundt innspillingene kunne nesten ha vært hentet fra en av bøkene til Isabel Allende eller Gabriel Garcia Marquez.
I sannhet et eksempel på den magiske realismen. Ingenting gikk som planlagt. Likevel ble alt riktig til slutt. Som en drøm, som et lite latin-amerikansk mirakel.

Musikk-gruppen som var bestilt for produksjonen var lite egnet, for å si det mildt. En stund stod Ole der på andre siden av jordklden; midt i Santiago uten band - og med heller få melodier og tekster. Selv om produsent Sven Ohrvik er en fremragende pianist, var piano-komp lite å komme hjem med til plateselskapet.
Men Tito, NRKs og min fotograf i Chile hadde en venn som akkurat var kommet tilbake fra Europa fordi moren skulle dø. Pato (Morales) spilte klassisk gitar - og hadde vært mangeårig elev av Ralph Towner. Han stilte øyeblikkelig opp.
Lydmannen i studioet, Jorge (Abarca) kjørte lyden på Chiles beste jazz/rock gruppe og foreslo Jorge (Campos) på bass - og enten Raul (Alllaiga) eller Joe (Vasconcelos)l på perkusjon. Alle sa JA, så det endte opp med to perkusjonister. På tre-fire komposisjoner ble det bestemt å bruke det argentinske nasjonal-instrumentet bandoneon. Chiles beste bandoneonist heter Raul Vargas Vargas - og ble til slutt oppsporet i en av Santiagos slitte arbeider-bydeler.
Studioet hadde en praktfull beliggenhet - klemt innerst i en have fylt med bouganvilla og andre skjønne blomster. Rent teknisk holdt det mål, men det var sjelden trangt, varmt og ubekvemt. Alle slo stadig hodene sine i høytalerne som hang ned fra taket.

Men i dette miljøet vokste det frem et arbeidsfelleskap og en gjensidig respekt. Ole var fylt av historiene han hadde hørt - og menneskene han hadde møtt. Fotograf Tito var i seg selv et høyst levende symbol på den chilenske tragedien: Faren forsvunnet, moren torturert på militær-akademiet, søsteren voldtatt av fem politimenn i en av Pinochets grønne busser.
I studio-miljøet prøvde jeg å introdusere Ole som en blanding av Tom Waits og Silvio Rodriquez. Den siste en cubansk artist med kult-status i Chile. Men Ole klarte sannelig å introdusere seg selv gjennom noe som skjedde etter en belivet aften på en av Santiagos jazz-klubber. Ole ønsket å gå hjem før oss andre. I nærheten av hotellet så han en av Pinochets fryktede grønne busser. Da var allerede Ole så rasende på soldatene at han måtte si ifra. Han la seg ned på alle fire, krøp langs bussen mot førersetet, reiste seg brått opp og skrek: BØ! Et lite mirakel at de militære etter ransaking lot ham gå !
Da jeg sørget for å gjøre den historien kjent for alle i studio, ble Ole adoptert som den han er: En varm venn og medmenneske. Det bærer den musikalske innsatsen og sluttresultatet også preg av.

Erling Borgen