|
 |
 |
 |
|
|||
Nittensekstiåtte | |||
Ungdomsopprør, norsk variant 1968.
SUF m-l's Ungsosialisten. På forsida skal det stå: Arbeidere,
studentere og skolelever må stå sammen i kampen mot monopolkapitalen og dens lakeier!
|
Det er tredve år siden 1968. Det er tid for mimring, og tid for (nok en gang)
utskjelling av den beryktede 68-generasjon. Begrepet 'sekstiåtter' betyr alt
fra det nedlatende og forsofne - gjerne framsatt
fra den etterenerasjonen som var for unge til å være med på
moroa - til noe nærmest ekstatisk hellighet (Dagbladets kultursider og nærmeste
omgivelser).
1968 var det året da studenter bygget barrikader i Paris. Når det etter et par uker ble etterfulgt av landsomfattende streiker i industrien, trodde man virkelig at revolusjonen var kommet. Det var den i Kina hvor rødegardisetene var i ferd å virkeliggjøre kulturrevolusjonen. I Vietnam pågikk Vietnam-krigen for fullt, og FNL innledet sin Tet-offensiv. En hel verden var i opprør. Undertrykkelsen i den tredje verden førte til et anti-imperialistisk engasjement blant vestens ungdom. Det var også tid for blomster i håret, hasjrøyking, utekonserter og fri kjærlighet i gresset. Rolling Stones spilte i Hyde Park og Beatles dro på meditasjonstur til India. Motkulturen satte inn mot etterkrigstidens konformitet og materialistisk livsførsel. Ungdomsopprøret rullet over hele den vestlige verden med de sterkeste uttrykk i Frankrike. Det ble 'in' å være opprørsk. 'Fighting in the street', sang Mick Jagger. Magnum-fotografier 1968 | ||
|
En meget omfattende og
grundig dokumentasjon av 1968-begivenhetene gir bildeboka til Magnum-fotografene.
Hovedvekten er lagt på bilder. Fotojournalisme
forteller langt mer enn ord. De er rene i uttrykket, ofte sier
fortvilelsen i et ansikt eller dramatikken i situasjonen
alt det som trengs. Her trenger vi ingen andre opplysninger
enn de nødvendige, som 'demokratenes landsmøte Chicago', 'Praha august' etc.
Hvert enkelt bilde er ofte ledsagt av korte tekster, som sitater eller facts. Redigeringen av disse behagelig minimalistiske tekstene er foretatt av Eric Hobsbawm og Marc Weitzmann. Bildene er historiske i seg selv. Mange av dem er klassiske for den situasjonen de viser. De er hentet fra det beste fra Magnum-fotografene og vi noterer at Henry Cartier-Bresson og Don McCullin's aksjonspregete krigssonefotografier fra Vietnam er blant dem. Først og fremst er dette en dokumentasjon av vår nære historie. Det er begivenheter som rystet en hel verden - og som gjorde at de gamle samfunnene ikke lenger ble som de en gang hadde vært. Men dernest gløder disse bildene av selve engasjementet i det som skjer. Man rykkes så tett inn på virkeligheten som det er mulig å komme. En utstilling med utgangspunkt i materialet i denne boka vises ved Sorbonne og senere andre steder i verden. Ekte 68'ere spiser ikke seipanetter | ||
|
1968 var også et begivenhetsrikt år i Norge. Det var studentopprør,
Vietnam-demonstrasjoner og en økende politisering. SV og AKP (m-l) er ektefødte politiske partier av 1968. Kvinnebevegelsen slik vi kjenner den i dag likeså. I hele samfunnet gjorde virkningene av begivenhetene i 1968 seg gjeldende. Derfor er det mange som furter i dag. Mange rakk ikke helt å følge med i det som skjedde og må takke sin opplærte politiske korrekthet for at de havnet på den utskjelte sidelinja. Det var videre en hel generasjon som var for unge til å være med på det som skjedde. Smågrettenheten i såkalte postmodernistiske kretser over at det ikke kom noen bevegelse med fri-knull-i-graset på deres ungdomstid, er i disse dager ikke ubetydelig. Nils Fredrik Nielsen skrev sin bok som en morsom og sarkastisk beretning over Dagblad-generasjonen. Han bruker smilet og satiren i stedet for slegga. Hans hovedtese er å vise at ungdomsopprøret og det som kom senere av m-l bevegelse var en fornem happening blant overklasseungdom i Oslo vest. Den utgir seg ikke for å være annet enn 'Portretter fra 68-generasjonens indre og ytre liv.' Men dessverre har ikke forfatteren nok kunnskap om det indre og ytre liv som halvlunken studentaktivist fra Blindern en kortere periode, til at han oppdaget å gjøre noe ut av det utvilsomt herlige poenget hvorfor en mengde norske pikebarn født i tiden 69-70 ble gitt navnet Lin Pia. Den hundre siders boka er levende, morsom - og tankevekkende. Men om den utgir seg for å si sannheten om ungdomsopprøret, er den heller tvilsom som historisk dokument - noe den heller ikke utgir seg for å være. Det lange friminuttet | ||
|
Harald Berntsen derimot er historiker. Derfor blir hans beretning, som har form av
et essay, noe langt annet når man skal se hva ungdomsopprøret og 1968 var
i Norge - og hva som gikk forut for det.
Hans bok tar mål av seg til å fortelle om det som skjedde i det radikale studentmiljøet før mai 1968. Hans tese er at da Porsgrunnsstudentene veltet inn over Blindern på begynnelsen av 60-tallet, begynte den virkelige radikaliseringen av miljøet blant studentene. Porsgrunn var en arbeiderby dominert av Hydros anlegg på Herøya. Sønner og døtre av vanlige arbeidsfolk fikk seg høyere utdannelse og dro til Oslo for å studere. Her møtte de likesinnet ungdom fra andre deler av landet og Oslo. En av hensiktene med boka er å dokumentere at 68-opprøret i Norge (og på Blindern) ikke hadde bakgrunn i bedrestilt vestkantungdom fra Oslo som flørtet med opprøret som en ungdomsforelskelse. I virkeligheten mener Berntsen at drivkraften bak politiseringen og radikaliseringen av studentene i Oslo lå hos sønner og døtre av arbeiderklassen, i første rekke fra Porsgrunn. Sånn sett kan han ha rett. For det som senere skjedde var at det var i de østlige bydeler i Oslo - på miljøet rundt Bryn/Teisen, Manglerud og i Groruddalen - at det som kan kalles opprør kom på ungdomsskoletrinnet. Da var organisasjonen kommet, en maoistisk bevegelse (SUF m-l) som sammen med FNL-gruppene fanget opp ungdommen i horder (bare på Groruddalen skole var det 250 som meldte seg på til grunnsirkel i marxismen-leninismen Mao Tse Tung-s tenkning i 1969!). Siden ble dette kanalisert i retning av et kommunistisk eliteparti - AKP (m-l) - som i dag representerer langt mindre enn en merkbar fis i forhold til det ungdomsopprøret som var for tredve år siden. Harald Berntsen gir kortfattede riss av en tidsepoke i Norge. Han bygger ikke sitt stoff på luftige og tilpassete teorier, men bruker sin rett som historiker til å lage en journalistisk velskrevet beretning om det som skjedde på Blindern og i nærmeste omgivelser i seksti-åra. Han gjør det som grundig plassert i aksjonsforskingen: som en av de sentrale aktørene i studentpolitikken på denne tiden. Dette forringer ikke det han beretter, og han er til tider altfor ydmyk i omtale av egen rolle. Men hvor kommer skildringen av begivenhetene i Norge i 1968? Det skjedde jo mye morsomt dette året. Vi kan jo ikke for all ettertid nøye oss med faksimile-trykkene av 1968-årgangen av Ungsosialisten, organ for SUF (m-l). Hører du Tron Øgrim? | ||
Kjell Moe |
|||
