skillestrek
artikkel lagt ut på nettet 28.7.2000

av Kjell Moe

Den aller største - Johan Sebastian Bach

Musikk av Bach omtalt i Kulturspeilet:

- Actus tragicus (sørgekantater)
- Påskekantater
- Bryllupskantater
- Kantater for himmelfarten
- Kantater og Sinfonias (Matthias Goerne)
- Andreas Scholl: Kantater for alt
- Suiter og sonater for cello (Mischa Maisky)

- Bach: Essential - 36 av hans mest kjente stykker
- Cembalokonserter BWV 1060-1065
- Goldberg-variasjonene (Rosalyn Tureck)
- Konsert for obo d'amore, strykere og continuo BWV 1953
- Sonater og partitaer for solo fiolin (Milstein)
- Kunst der Fuge (Phantasm)


Slik hyller Leipzig den store mester: et enormt gjennomsiktig luftteppe er strukket ut mellom de største bygningene

I dag er det 250 år siden musikkens aller største mester gikk bort. Johan Sebastian Bach døde i 1750, men han har for all ettertid kommet til å bli stående som den mest betydningsfulle komponist som noengang har levet.

Fra sin samtid og umiddelbare ettertid derimot var det smått med anerkjennelse. Riktignok kjente både Mozart og Beethoven til hans verk - og ante hans storhet - men det var først Mendelssohn nesten hundre år etter hans død som for alvor dro ham fram i lyset gjennom å oppføre de mektige oratoriene og kirkeverkene hans.

Men om selve faderen ikke satte direkte spor etter seg i den nære ettertidens musikkmiljø var det desto sønnene som sto i forgrunnen. Bach la seg til en omfangsrik familie og av de barna som vokste opp - mange døde som spebarn - ble flere av dem av sin samtids fremste komponister. Phillip Emanuel var faktisk et større navn enn faderen på midten og slutten av 1700-tallet.

Hva består Bachs storhet i og hvorfor kan vi si at han var den største? All senere komponert musikk har alt å takke Bach for. Kunstmusikken fordi han var den første og største komponist som skrev musikk i de formene som er blitt stående for ettertiden: sonaten hvor symfonien utviklet seg fra, og konsertene hvor han ved siden av Vivaldi var den første store mester. Kirken for hans kantater og stort anlagte pasjonssverk og messer. Jazzen for rytmen, metodikken og improvisasjonen. Og ikke minst for hans evne til å skrive fuger og la de forskjellige stemmene i den blomstre ut, en evne ingen annen komponist noensinne har hatt.

På slutten av sin levetid oppsto Die Kunst der Fuge der han rendyrker disse evnene fullt ut. Mange av de mye oppførte orgelverkene er også skrevet i fugeform, som Toccata og fuge.

Det er de 2-3 timers store kirkeverkene han kanskje har satt størst spor etter seg: Julekantaten som helst bør oppføre over to kvelder, Mattheus og Johannes-pasjonene, for ikke å glemme den store messen i h-moll som er kanskje hans mest skattete verk.

I tillegg til dette kommer kantater skrevet for alle årets høytids- og helligdager, samt endel verdslige som Kaffekantaten og Bondekantaten.

Av konsertene vil de fleste kjenne til de populære Brandenburg-konsertene, seks konserter i forskjellige instrumentale utgaver skrevet på slutten av hans levetid. Konsertene han skrev for fiolin, cembalo og obo eksisterer i en rekke versjoner og omarbeidelser, foretatt av ham selv. Av den rene orkestermusikken kjenner vi de fire suitene, med blant annet sin Air som er udødeliggjort selv uten den hjelp rockegruppa Procul Harum ga med sin versjon.

Dernest har vi all kammermusikken, trioene, duo'ene og suitene for solo cello og fiolin. Det opprinnelige cembaloverket Goldberg-variasjonene ble først kjent for alvor da pianisten Glen Gould begynte å framføre det for 30-40 år siden. Til da ble det ansett for altfor uspillelig og komplisert.

Slik kan vi fortsette. Det er ingen grenser i mangfoldet av hans mer enn et tusen offisielle "BWV"-fastsatte verk. Melodien i Jesu bleibt meine Freunde går innsmigrende inn hos enhver, som vi i alle hans komposisjoner fornemmer det høyreiste og monumentale.

Bach var i mesteparten av sin levetid førstekantor i Leipzig. Det er herfra brorparten av hans verk stammer, og det var også her han to ganger stiftet familie på 1720-tallet (den første kona døde i barselseng). Før dette hadde han levet som kirkemusiker og domorganist i flere tyske byer. På slutten av hans levetid ble han invitert til Berlin av Fredrik den store.

Hva hadde skjedd med Bach hvis han hadde levet noen tiår senere og blitt en 'fri' kunstner og komponist som Beethoven? Det nytter det ikke å spekulere i, for ingen av hans samtidige - det være seg Scarlatti, Vivaldi eller Händel - eide hans format og dimensjoner, selv om den samtidige Händel gikk et skritt videre og skrev oratorier i mer dramatisk form og operaer.

Uten Johan Sebastian Bach hadde vi ikke hatt de tohundre og femti års musikkhistorie slik vi kjenner den. Hans storhet kan ikke vurderes høyt nok.

 

Kjell Moe