Foto Tom Thomassen
Foto Elisabeth Kjeldahl Nilsson
|
I forestilling ”Elefant” finner vi to lekende dansere og en klangbildeskapende musikker som forteller barnepublikummet sin historie fra et ”elefantland”. Sammen skaper de en helt egen eksperimenterende uttrykksform som sikter mot å gi barna en sanselig opplevelse.
Forestillingens tempo er rolig, og det gir barna pusterom til å ta både bevegelse, lys, lyd og elefantrekvisittene innover seg. Scenografien er klar: Store og små elefantfigurer rulles rolig over scenegulvet. Danserne leker rundt disse og gir assosiasjoner til et eventuelt tema i historien. Lyset har sammen med musikken en viktig funksjon som stemningsskaper. Spennende når lyssettingen fremkaller skygger av elefantene på bakgrunnsveggen.
Tubaspilleren er etter min mening en illustrator med sine klangbilder, han forblir på sidelinjen gjennom hele forestillingen, og jeg hadde derfor litt vanskelig for å skjønne hvorfor den ene av danserne velger et samspill med han helt i sluttsekvensen når man ellers fra regiside ikke direkte legger opp til det.
Jeg som voksen satt også litt spørrende igjen hvordan de tematiske ambisjonene til gruppen som tidsløshet, urtid og nyfødt elefantunge nådde barna. Jeg fikk et inntrykk av at bevegelsesfragmenter står ved siden av hverandre.
Stemninger blir skapt med hjelp av levende musikk og scenografien. Dette har en egenverdi for barn! Den røde tråden er kanskje kun et voksent behov?
Jeg savnet den lovte kommunikasjonen mellom utøver og hver enkelt tilskuer som jeg kunne lese om i programmheftet. Den fant sted i fiksjonskontrakten helt i starten, ellers forble den for mye bak en 3. vegg mellom scene og publikum.
Et høydepunkt for meg var når timingen mellom tubalydene og Korpi’s bevegelser var presise, for eksempel når han som elefantunge sprelte og rullet rundt på gulvet.
Slutten ble kanskje i det voldsomste laget. Etter en fin aftenstemning av lys og skygge ble det brått mørkt – litt mye for så små barn – muligens.
|
