|
 |
 |
 |
|
|||
Teaterfornyeren Arild Brinchmann.
|
|||
|
Se Kulturspeilets oppslag om - Arild Brinchmann
|
"Jeg måtte bli pensjonist, før det kom en teatersjef som lærte
meg at teater er mer enn oss store stjerner," sa Per Aabel i sin tale da Arild Brinchmann sluttet som teatersjef på Nationaltheatret i 1978 etter 11 år
i sjefsstolen. Ingen paranoid psykopat- Arild Brinchmann .er den store fornyeren av norsk teater etter krigen Dette var konklusjonen på hovedoppgaven min om "Teatersjef Arild Brinchmann på Nationaltheatret Innspill og
innflytelse på den teaterpolitiske debatten i perioden 1967 1973", som jeg leverte til Institutt for teatervitenskap i 1995. Verre er det at ettertiden vil sitte igjen med et historisk ukorrekt bilde av en person som har hatt en så spesiell posisjon i både Nationaltheatrets- og norsk teaters historie. Prisverdig ny historieframstilligDerfor er det meget gledelig at Lars Andreas Larssen har gått i bresjen for å skaffe penger til en motbok, og at Bengt Calmeyer har påtatt seg oppgaven med å skrive denne boka med vekt på Arild Brinchmanns sjefsperiode. Det må da være en begivenhet i Norge at man går til det skritt å skrive en motbok til en historisk jubileumsbok. Så vidt jeg vet har ikke dette vært gjort før. Jeg møtte selv aldri Arild Brinchmann som døde i 1986, samme høsten som jeg ble ansatt som bibliotekar på Nationaltheatret. Jeg møtte et hus i sorg. De snakket om den store fornyeren i norsk teater, en teatersjefen som hadde store visjoner for teatret. Også når diskusjonene raste som under alle teaterkrisene på 80-tallet refererte mange til "I Arilds tid…Dette ville aldri ha skjedd under Arild." Under arbeidet med hovedoppgaven ble jeg kjent med en teatermann som hadde klare tanker for hvordan et nasjonalt teater skulle fungere i samfunnet og som heller ikke var redd for å argumentere for sine meninger. Diskusjonen om hvilken kulturpolitisk rolle Nationaltheatret skal spille er nesten fraværende i Ringdals bok. Dermed mister han også perspektivet på hvorfor Brinchmann sprengte budsjettene og sto så hardt på for å få utvidet teatrets økonomiske rammer. En stridens mann"Hvis vi behager alle, er vi ikke noe teater. Hvis vi svikter tidens dramatikk, så er det fordi knefallet mot popkulturen er total." Dette uttalte han allerede tidlig på 60-tallet mens han ennå var sjef for Fjernsynsteatret, der han fikk sterk reaksjonene som kom på den moderne repertoarpolitikken de hadde. Arild Brinchmann var en stridens mann som trivdes best i motvind. Mange var uenig med ham, og han visste at han provoserte mange med sine spissformuleringer. - Teateret skal gi svar på tidens kulturbehov, konstaterte Brinchmann da han ble sjef for Nationaltheatret i 1967. VisjonBrinchmanns visjon var å gjøre aktverdige, gamle Nationaltheatret til et moderne teater. Dermed satte han i gang arbeidet med å fornye teatret både kunstnerisk, administrativt og ikke minst organisatorisk. Han ville sette Nationaltheatret på kartet og gjøre det til hele nasjonens teater. Brinchmann mente at det knyttet seg store forpliktelser til å kalle seg landets hovedscene. Det er ikke noe man er, det er en rett man stadig må tilkjempe seg. Ved å forvalte så store offentlige midler, forplikter teatret seg til å være et senter for inspirasjon og nytekning. Han ville ha et teater som var i forkant av utviklingen og et teater som ville nå ut til nye publikumsgrupper. Derfor startet han kontinuerlig drift på Amfiscenen, han ga grønt lys for "Det oppsøkende teater" og gikk i bresjen for å starte Teatret på Torshov. Når han ønsket mer penger til teatret var det ikke for å lage storslåtte hovedsceneforestillinger, men for å finne nye måter å nå ut til publikum på. Establishment, sa AftenpostenDebatten om det oppsøkende teater ga ringvirkninger helt inn i Nationaltheatrets styre og sinnene kokte både innenfor og utenfor huset. Ikke minst er det interessant å følge debatten mellom ham og kulturredaktør Erik Egeland i Aftenposten. Erik Egeland advarer mot at man manipulerer med den voksende slekt og mener at Nationaltheatret nødvendigvis må være den del av det til en hver tid bestående samfunn. Teatret er og blir et utrykk for "The Establishment" i kraft av sin ide, sin tradisjon og plassering i landets kulturliv og sine støtteordninger. Ikke i hønsehusBrinchmann sto for det diametralt motsatte teatersynet. Han hevdet at "Intet teater, heller ikke et nasjonalteater, bør være en del av the Establishment i den forstand at begreper som tradisjon og kontinuitet skal dekke over teatrets samfunnskritiske funksjon." Han imøtegikk også Egelands kritikk om at oppsøkende teater ikke høre hjemme innefor institusjonene: "Sett ikke opposisjonen ut i hønsehuset for at den kan bjeffe i fred! For Nationaltheatret er det av avgjørende betydning at vi har opposisjonen i vårt eget hus, at det er kryssende tanker og ideer, at de unge få anledning til å eksponere sitt engasjement innenfor rammen av teaterets virksomhet. Som teatersjef er det min oppgave og regulere dette, råde, anta, forkaste, men det vil alltid være nødvendig å ha opposisjonen i blant oss, slik at vi kan fornye oss i kraft av oss selv." Jens Chr. HaugeI 1970 ble Jens Chr. Hauge styreformann og med et samlet styre bak seg gikk Brinchmann inn for å modernisere Nationaltheatret i en tid da politikerer og byråkrater først og fremst var opptatt av å støtte det desentraliserte kulturtilbudet. Han ønsket å vise at det kostet penger å drive et kunstnerisk oppegående og nyskapende teater. Brinchmann var ikke uenig opprettelsen av regionteatrene og han var enig at det behovet for et bredt kulturtilbud i distriktene var stort. Men han var sterkt uenig i at dette skulle gå på bekostning av institusjonene. - Distriktene trenger bærekraftige sentra og teatrenes vekst ute i landet vil være avhengig av teatermiljøet ved de store teatrene, mente Brinchmann. De mindre teatrene ville kunne trekke ideer og inspirasjon med seg ut i arbeidet lokalt og Nationaltheatret har i denne sammenhengen en helt spesiell forpliktelse. Et demokrati må kunne tåle den belastningen det er å ha et teater som krever å fornye seg i kraft av seg selv. Høy kunstnerisk kvalitetNationaltheatret tilstrebet under Brinchmann en høy kunstnerisk kvalitet og et høyt aktivitetsnivå. I 1970 omfattet repertoaret til sammen 27 egne oppsetninger, hvorav 18 premierer i løpet av året. Dette kostet penger og teatret slet med store underskudd. Styret skriver i et brev til departementet at dette også forplikter myndighetene til å gi teatret de økonomiske rammene som skal til for å drive et ekspansivt teater. Hvis ikke ser de seg nødt til å redusere aktivitetsnivået og bli et rent institusjonsteater med innskrenket repertoar. Men byråkratene ser bare på budsjettoverskridelsene og omtaler Brinchmann i lite positive ordelag. De synes Brinchmann er en pest og en plage og ser bare en som sutrer etter mer penger. Hans visjoner om et ekspansivt nasjonalt teater vil de ikke høre snakk om. Den økte aktiviteten er de lite imponert over og mener at det er kun er Brinchmann, og i alle fall ikke departementet som ønsker en slike ekspansjon. Styrets trussel om å redusere virksomheten sees bare som et positivt tiltak for å holde budsjettene under kontroll. Det skulle bare mangle at ikke Nationaltheatret også må sette tæring etter næring. Konsekvensene får heller bli "et rent institusjonsteater med innskrenket repertoar", mente departementet og denne holdningen preget også de folkevalgte under Stortingsdebatten i 1972. Da de opprettet Teatret Vårt i Molde overførte de kr. 300 000,- fra Nationaltheatrets- og Det Norske teatrets budsjettposter. Dermed gikk piffen i stor grad ut av Arild Brinchmann. Man kan spørre seg hvorfor Brinchmann ikke gikk av som teatersjef etter dette. Trenden i Europa som han kjente godt til, var at flukten fra institusjonene var i gang. Fisk på landIngmar Bergmann, som hadde gjort store reformer på Dramaten i Stockholm gikk av etter tre år fordi han følte seg som en fisk på land. Peter Brook hadde i England prøvd å reformere Royal Shakespeare Theatre, men forlot både teatret og England. I Italia bryter Dario Fo med brask og bram med det etablerte. Men Brinchmann hadde fortsatt mye ugjort på teatret og satt som teatersjef helt til 1978. Stor strid - men også stor støtteDet var alltid stor strid omkring personen Arild Brinchmann, og Ringdal må ha lyttet mest til dem som ikke likte ham og som ikke deler hans visjoner for Nationaltheatret. Men mange støttet også Brinchmanns arbeid for et nytt og annerledes teater. Under avslutningsfesten teatret holdt for ham, takket Per Aabel Brinchmann for at han i en hver sammenheng hadde fremhevet og gitt ros til alle de funksjonene som skal til for å lage en teaterforestilling. "Jeg måtte bli pensjonist, før det kom en teatersjef som lærte meg at teater er mer enn oss store stjerner," sa Per Aabel. Bedre kreditt for sitt arbeid som teatersjef kunne han vel ikke
ha fått. |
||
|
Tone Hoemsnes
|
|||
