|
 |
 |
 |
|
|||
Terje Rypdals lydkaskader |
|||
|
Selvfølgelig er det ingen vits i å spare på effektene når man har et helt symfoniorkester og to elektriske gitarer til rådighet. Terje Rypdal gjør det heller ikke. Han lar det stå til for full guffe på forsterkerne. Kommer man gjennom kanonaden fra Ronnie Le Tekrøs maskingeværgitar i første sats venter roligere farvann og Terje Rypdal i annensats. Her viser også ex-Vanguard gitaristen seg fram som den eminente utøveren han er. I noen partier minner dette om noe av musikken på hans seneste CD'er. Så dundrer kanonene løs igjen i tredje sats. Dette er musikk absolutt ikke for estetene - men for hvem? Spørsmålet er om det er de elektriske gitarene som får komp av et symfoniorkester - eller om det er symfonisk musikk for to el-gitarer. Eller om det rett og slett er krig - i støynivå - mellom to gitarer og et symfoniorkester. Spillestilen til de to gitaristene Tekrø og Rypdal er vidt forskjellig, den ene med føttene i heavy rock og TNT, den andre mer jazzbasert. I sistesatsen kan vi fornemme en viss søken etter klangbasert original musikk. Det beroliger etter de massive lydsjokkene tidligere i konserten. Den femte symfonien er et stykke ambisiøst musikk. Tonespråket er tilnærmet nyromantisk og store klangmassiver dominerer verket. De store spennene til tross, verket påkaller bare sånn passe interesse. Klart mest interessant på denne CD'en: konserten for to elektriske gitarer. Når kommer en konsert for jetjagere, eller en formasjon bombefly som bryter lydmuren? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
