|
 |
 |
 |
|
|||
Sjostakovitsj' personlige vitnesbyrd |
|||
|
Noen innspillinger av Sjostakovitsj omtalt i Kulturspeilet: - Cellosonate nr. 2 (Truls Mørk)
|
Vi må gå helt tilbake til Borodin-kvartettens velmaktsdager for å finne en tilsvarende samlet utgave av strykekvartettene til den store russiske komponisten. Men innspillingene er helt forskjellige. Mens den russiske kvartetten kunne nyte av nærhet til komponisten - mange av dem ble urframført av dette ensemblet - og speiler den tids atmosfære og sikkert ikke minst komponistens eget språk og forståelse, er dette opptak som representerer vår tid. Emerson-kvartetten framfører sin Sjostakovitsj slik vi gjerne vil oppfatte ham 30-40 år seinere. Her er det tonekunstneren som trer fram. Stalin-tida og dens etterfølgere er borte, Bresjnev-regimet er over og ut, staten er oppløst og komponisten har etterhvert fått et respektabelt navn i Vesten. Han er ikke lenger noen plakatkomponist som lager musikk med ytre effekter, slik akademikerne og musikkvaktmestrene her hjemme så på ham den gangen. Mye har skjedd på disse årene. Sjostakovitsj har oppnådd den kanskje noe tvilsomme, suspekte vil noen si, ære å bli rehabilitert. Han framstår ikke ene og alene som en sosialrealistisk kunstner. Nå vil legenden det til at han egentlig sto i opposisjon og var viklet inn i et dødelig favntak med Stalin - og at redselen for diktatorens luner preget ham daglig, mens Stalin på sin side var overtroisk nok til ikke å gå løs på en jurodivyj, narren og 'idioten' som nærmest hadde en religiøs plass i det russiske samfunnet med sin spott og lignelser i 'omvendt' form som ingen kunne ta helt på alvor. Men Sjostakovitsj' musikk har alltid vært den samme, det være seg om han skrev førstesatsen til den syvende symfonien som en programerklæring om nazistenes innmarsj og nederlag i Sovjetunionen eller om det var Stalin-regimets brutalitet han mente. Strykekvartettene som han skrev så å si inntil sin død i 1975, er de samme - mening eller ikke. Av hans strykekvartetter er det femten i antallet, like mange som symfoniene. Men de er forskjellige. Den første kvartetten skrev han i 1938 etter at han hadde fullført den femte symfonien. Den syvende kvartetten ble til så sent som i 1960 og tyngdepunktet av hans kvartetter tilhører følgelig hans aller seneste år. Likevel er det nyttig å se dem i lys av symfoniene. Noen motiver går igjen, som det berømte temaet D-Ess-C-H fra den tiende symfonien, Sjostakovitsj eget musikalske monogram da de representerer de første bokstavene i navnet hans 'lest' på tysk. Det er også interessant å følge kvartettene hans kronologisk slik de blir presentert på disse fem CD'ene. Mye av den sentrale musikken han skrev for strykekvartett stammer fra 60-tallet hvor han komponerte hele fem kvartetter, blant annet de to som senere er blitt omarrangert for strykeorkester og blitt hetende 'kammersymfoni'er. Symfoniene har skaffet Sjostakovitsj et nevn for alltid i musikkhistorien. De er storslåtte - og minimale, og representerer 'alt'. Kvartettene derimot er hans personlige vitnesbyrd. Her leser man fasene i hans liv, hans kriser og kamper, forhold til myndighetene og ikke minst personlige tragedier. I kvartettene reflekteres musikk fra hans andre komposisjoner fra samme epoker. I disse kvartettene skjærer Emerson-kvartetten komponistens musikk inn til beinet og gir oss Sjostakovitsj usminket men med brennende intensitet. Dette var også en tid med dyp personlig krise for komponisten. Han skal ha uttalt: "Jeg har vært en hore, er en hore og vil alltid bli en en hore" - og meldte seg like godt inn i kommunistpartiet i 1960. Kvartettene 13-15 skrev han på 70-tallet, en tid preget av sykdom. Han tilbrakte lange perioder på sykehus og rekonvalensenthjem og gikk på harde medikamenter. I den trettende kvartetten forsøker han seg med litt enkel tolvtonemusikk, ikke mye men klart mer radikalt og dissonerende i tonespråket enn hans tidligere komposisjoner. I den femtende kvartetten fornemmer vi at han også er innforstått med at hans livs løp var til ende. En lang elegisk sats innleder kvartetten og en sørgemarsj er også plassert i komposisjonen. Alle hans kvartetter fra 50-tallet og utover reflekterer i økende grad hans personlige kriser. Slik blir kvartettene et talende uttrykk for en komponists splittede sjelsliv og indre kvaler. De er vitnesbyrd om den vanskelige og nesten umulige situasjonen komponisten var inne i - eller satte seg selv inn i. Det er denne helheten i hans strykekvartetter som fascinerer. Det er derfor nyttig å få konsertopptak som ligger nær hverandre i tid og ikke er oppstykkete studioinnspillinger. Slik blir kvartettene et samlet uttrykk for ikke bare musikken til en av de største komponistene i det forrige århundret men også for Sjostakovitsj som person og kunstner. Emerson-kvartetten løser begge oppgavene med fremragende spill. Framføringen er balansert men øker i intensitet etter hvert som kvartettene med årene framstår mer og mer som personlige vitnesbyrd for komponisten. Innspillingene vil bli stående som en like stor milepæl i platehistorien som Borodin-kvartettens 30 år gamle innspillinger. Fem CD'er med strykekvartetter kan være en viss investering, men her har man så å si livshistorien fra en av århundrets mest sentrale komponister. Slik sett er dette innspillinger man ikke kommer utenom. At de i tillegg er utmerkete teknisk innspilte konsertopptak gjør at atmosfæren fort blir fanget inn. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
