|
 |
 |
 |
|
|||
Sesongens operaopplevelse |
|||
|
Se Kulturspeilets omtaler av: - Macbeth
|
Hva har vært sesongens operaopplevelse? Vi tar et tilbakeblikk på sesongen og hva som har skjedd på Den Norske Opera.Den Norske Opera har som dristig målsetning å være '....en ledende europeisk scene for musikkdramatikk'. For gjev vil kanskje noen si, for dristig og urealistisk, kanskje. Men hvordan henger visjonene sammen med det virkelige bildet? Den Norske Opera kan trygt si at den ikke står håpløst tilbake i forhold til operahusene i våre nordiske granneland. Riktignok eier vi ennå ikke - på ti år minst - fordelene av å ha et eget hus med tidsmessig scene som kan sikre et større spenn i repertoaret, som i Finland. Operaen har heller ikke de ressursene som Stockholm, Helsinki og København disponerer over. Men kunstnerisk og ikke minst sanglig har årets sesong vist at Den Norske Opera i hvert fall ikke står i en klasse for seg - under Finland Nationaloperan, Det Kongelige Teater og Kungliga Teatern. Det har vært bemerkelsesverdig at Den Norske Opera har produsert den ene forestillingen etter den andre på et høyt internasjonalt nivå. Dødpunktene har omtrent ikke vært der, slik som man opplever ved de tre andre store nordiske operascenene. Grunnen er at disse har et større repertoar slik at b-reprisene oftere vil inntreffe. På Youngstorget har man ikke råd til slikt. Her har man ikke samme mulighet til å ta en sjanse på en ren miss, utenom kanskje de 'sikreste' reprisene, som denne sesongens Barberen i Sevilla, som vi vil omgås i all stilllhet. Derimot har det vært mer eller mindre full klaff for de norske førstegangsframføringene av Giordanis Andrea Chenier, Richard Strauss' Ariadne auf Naxos og ikke minst Verdis Macbeth. Disse tre forestillingene kom etter hverandre og i stigende rekkefølge opplevde vi det ene høydepunktet etter det andre. I mellom ble det plass til en reprise med Ragnhild Heiland Sørensen i Madama Butterfly og ikke minst Knut Skrams avskjedforestilling som Cavaradossi i Tosca. Fyrige har også reprisene av Figaros Bryllup og La traviata vært. Internasjonale stjerner har besøkt oss. Riktignok kunne ikke denne sesongen by oss Angela Gheorgieu og Roberto Alagna i La Bohème som forrige sesongs aller største begivenhet. Men det er ikke hvert år Den Norske Opera kan kapre verdens ubestridt førende operapar rett fra selveste Metropolitan i deres yndlingsroller. Med all respekt for Anna Shafajinskaya, Antoni Nagore eller Akie Amou må vi ikke underslå at norske sangere holder et høyt nivå. Forrige sesongs 'Hollender', Terje Stensvold, ble eksempelvis hentet til operahusene i Stuttgart og Düsseldorf, ved det siste endog i tittelrollen i Den flyvende hollender, etter sine innsatser på Youngstorvet. I år har vi først og fremst merket oss Ronnie Johansen i tittelrollen i Macbeth, hjemhentet fra internasjonale scener. Men vi skal ikke glemme de øvrige: Knut Skram, Torhild Carlsen, Ragnhild Heiland Sørensen, Hege Gustava Tjønn, Ingebjørg Kosmo, Trond Halstein Moe, Henrik Engelsviken, Ingjerd Oda Mantour, Arild Helleland og mange fler. Riktignok så vi ikke de helt store - Solveig Kringlebotn og Elizabeth Norberg-Schulz - på operaens scene denne sesongen. De var mer enn nok opptatte med sin Covent Garden-debut og nyttårsforestilling på Metropolitan. Men summen er at norske sangere nå innehar et såpass jevnt og høyt nivå at det begynner å bli umulig å få til rene kjedelige operaoppsetninger. Og gledeligst av alt: det begynner å bli mange av dem! For oss var den virkelig store opplevelsen denne sesongen Stein Winges oppsetningen Macbeth, Her klaffet det meste, fra en musikalsk ledelse og dirigent som var lydhør til ideen bak oppsetningen til en spektakulær, ren og enkel scenografi. Stein Winge kom tett inn på dramaet i 'the Scottish Play' og blodig eller ikke: dramaet gjorde et meget sterkt inntrykk. Her fikk vi nok en gang demonstrert at opera som uttrykksmiddel er i stand til å utrette det aller meste. Eller som det står i vår forestillingsomtale:"Denne uhyggelige forestillingen tar tak i deg fra første taktslag. Det er det mest gripende drama vi har sett på en norsk scene hittil i år, uansett kategori." |
||
|
Kjell Moe
|
|||
