|
 |
 |
 |
|
|||
Forny Ibsenfestivalen |
|||
|
Kulturspeilet fra Ibsen-festival: - Fruen fra havet
|
I dag fant siste begivenhet i årets Ibsen-festival sted. Folk flest har knapt registrert at vi har hatt noen festival i det hele tatt. Dette sagt til tross for en glimrende oppsetning av Fruen fra havet og en virkelig spennede urframføring av Dag Solstads Genanse og verdighet. Aldri har Ibsen-festivalen vært tynnere og kortere enn i år. Programmet har vært slanket i forhold til tidligere år, hvor det også var kuttet betydelig i forhold til intensjonene. Nå må visse personer sette seg ned og tenke alvorlig over hvorvidt denne festivalen bør fortsette i samme sporet. En slik festival bør i hvert fall ha som minstemål å gi et speil av hva som skjer av Ibsen rundt omkring i verden. Av årets oppsetninger er det bare besøket fra Frank Castorfs Volksbühne i Berlin som til en viss grad har gitt et visst spenn. Det har vært den eneste oppsetningen fra det store utlandet som har gitt oss en anelse om hva slags betydning Ibsen har for verdens teaterscener og den internasjonale dramatikken. Litt hjelper det jo at vi har fått solide markeringer av Ibsen fra Storbritannia og Danmark - Et Dukkehjem og Gengangere - men ingen av disse oppsetningene har vært oppsiktsvekkende eller fornyende. Ja, den britiske legges engang knapt merke til i sitt eget hjemland. Mere oppmerksomhet er det på Ibsen ved det engelske nasjonalteateret for tiden. Der forberedes høsten store oppsetning av Peer Gynt med premiere 24.10. Frank McGuiness tilrettelegger denne oppsetningen og den lanseres ved at Ibsen utropes til skaperen av det moderne teater! Intet mindre ifra nasjonalscenen i Shakespeares eget land. Dette burde få klokkene til å kime. Når Nationaltheatret ikke greier å få Royal National Theatre hektet på ideen om at denne premieren burde vært knyttet til festivalen i dramatikerens eget hjemland bare noen uker før premieren, viser det enten mangel på fantasi eller at Ibsen-festivalens ry er for sterkt nedadgående. Det kunne også tolkes som engelsk arroganse og ledlatenhet, som ved samme teaters oppsetning av Trevor Nunns En folkefiende for to år siden. Men i og med at Royal National Theatre drar Norden rundt med sin Hamlet - Helsingør er besøkt og Stockholm venter - kan vi neppe påstå dette. Heller ikke når vi vet at de har satt mye inn på å besøke Oslo med samme oppsetning i desember. Det er ikke bare Royal National Theatre som holder Ibsens fane høyt for tiden. I Berlin er det flere enn Volksbühne som har kastet seg over ham de siste årene, Berliner Ensemble har gjennom lang tid hatt Lille Eyolf stående på sitt repertoar med teaterets førsteskuespiller Martin Wuttke som Alfred Almers. Vildanden er blitt spilt på Maxim Gorki Theater og er ennå ikke gått ut av repertoaret. Byggmester Solnes ble spilt på samme teater for et par år siden. Rosmersholm og Gengangere er blitt spilt på Deutsches Theater - og vi snakker fremdeles bare om de siste sesongene. I Stockholm spilles for tiden Vildanden med Maria Bonnevie på Dramaten. I Minneapolis framføres Hedda Gabler og på Akademietheater i Wien Johan Gabriel Borkman. Må vi også tilføye at Theater Basels oppsetning av En folkefiende har vakt betydelig internasjonal oppmersomhet. Dette internasjonale pustet av Ibsens betydning som dramatiker har vi ikke følt ved årets festival. Festivalen som Stein Winge startet for ti år siden som en årlig markering av hvilken plass 'skaperen av det moderne teater' har internasjonalt, er blitt redusert til nesten null og niks. Snart er det ingenting igjen og når vertsteaterets egen produksjon av åpningsforestilling blir en ren elendighet er mye av spruten over markeringen borte. Det hjelper så lite at Nationalthetaret gjør så godt de kan med de ressursene de har. For det er her problemet ligger. Festivalen er avhengig av private midler, sponsorer, for å avholdes. I Europas rikeste land har ikke myndighetene råd til å markere betydningen av den moderne tids største dramatiker. I stedet legger man seg nesegrus for racerbåtkjørere og finansgamblere som Røkke og fartsglade billøp tvers gjennom middelalderruinene i Gamlebyen. Det sier det meste om det kulturelle nivået i dagens olje-Norge. At festivalen nå nærmest er blitt en fjert å regne og en parantes som ingen legger merke til, knapt her i Oslo engang, er ene og alene våre myndigheters ansvar. Det hjelper lite med store fyndord og prektige festtaler når status er slik den er. Kunne vi håpe på at festivalen kommer tilbake der den startet, nemlig i internasjonal fokus flere uker i strekk hver eneste høst? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
