|
 |
 |
 |
|
|||
Stor Tannhäuser i Gøteborg |
|||
Katarina Dalayman i Tannhäuser på Göteborgsoperaen, foto: Ingmar Jernberg
 Thomas Sunnegårdh som Tannhäuser i Göteborg, foto: Ingmar Jernberg  Venus rød drakt i Gøteborg, foto: Ingmar Jernberg  Sangerne på Wartburg, foto: Ingmar Jernberg Se også Kulturspeilets omtale av: |
Friedrich Meyer-Oertels Tannhäuser ved Göteborgs.operaen er blitt en
vakker og helmeiset
forestilling. Ikke bare gir den oss en blendende sangkunst av to av nabolandets
yngre og kommende store sangere, den er en overbevisende demonstrasjon av Wagners
egne ideer om 'Gesamtkunst'. Her smelter det meste sammen fra Wagners mektige og spektakulære musikk, til settingen og scenearkitekturen. Det måtte et nybygget operahus til, med alle dens teknologiske fasiliteter, for å gi oss Wagner i totalutgave. Her ser vi hvordan mesterens teorier om helhet, som han utviklet til fulle senere i sitt liv, stemmer og hvordan dramaet, musikken og handlingen forener seg med scenens teknikk og fysiske bilde. Paradoksalt fordi dette er nærmest et 'ungdomsverk' fra Wagners side, skrevet i 1845, senere bearbeidet i de såkalte Dresden- og Paris-versjonene (det var sistnevnte som lå til grunn for denne oppsetningen), i hvert fall lenge før han for alvor utviklet sine ideer om scenens og teaterets helhet, og fordi man kan si at det trengtes en moderne scene for å demonstrere hvor virkningsfullt et slikt 'Gesamt'konsept blir. Foruten de sanglige prestasjonene er oppsetningens sterkeste side det visuelle og bevegelige uttrykket vi opplever i Venusbergscenen som ble forlenget og forsterket til Parispremieren i 1861. Bruk av flere lag dreieskiver, Gøteborgoperaens skinnesystemer, stroboskoper og annen teknologi former et stadig bevegelig scenebilde - skapt effektfullt av Hans Brosch og med smakfull lyssetting av Joakim Brink - som i langsomt nesten umerkelig tempo endrer seg, men aldri gjentar seg. Det blir fascinerende, nesten besettende å følge den langsomme stiliseringen i scenebildets stadig skiftende form, i takt med Tannhäusers kvaler og lengten etter en verden utenfor den fysiske elskoven, etter ren luft, grønne daler og blomsterenger.Noen ganger antydes formasjonene av en løk, en vagina i rødt, andre steder understreker bruken av black light det uvirkelige i fantasiscenene i Tannhäusers sinn mellom jordisk begjær og 'himmelsk' nytelse på ene siden og kristendommens og samfunnets moralkrav om renhet og askese på den andre. Ros skal Meyer-Oertel ha fordi han ikke spekulerer i de fristelsene som Venusbergscenen inviterer til. Mange har begjærlig grepet muligheten og servert oss både orgier og andre utilslørte utsvevelser bak bobinettteppet. Ennå husker vi hvordan selveste Gwyneth Jones i sin tid duvet rundt med sine bare men imponerende bryster midt oppe i kopuleringsliknende formasjoner av satyrer, cupido'er og andre elskovslekne vesener. Riktignok oppleves nok av nakenhet i denne oppsetningen også men de fire ungpike skikkelsene som glir sakte og med mer enn halvmeters avstand mellom seg og sangerhelten, er behersket tilbakeholdt i sine bevegelser. Det er verdenen av fristelser som skal vises, ikke hvordan fristelsene fysisk finner sted i virkeligheten. Det blir organisk og ikke orgastisk, underlagt handlingens krav. For Venus og hennes verden av fristelser blir et slags freudiansk sjelsdilemma i den virile sangerheltens underbevissthet. På denne måten kan vi lettere følge hans kvaler og den voldsomme dualismen som herjer i hans sinn mellom kroppens fysiske begjær og moralens påbud. Kanskje skulle Venus i Helena Holmbergs skikkelse få anledning til å vise seg mere forførende. Vi savnet utstråling og erotisme hos henne, det holder ikke bare å utstyre elskovens gudinne med rød drakt. Kanskje skulle de fire avkledte ungmøene være påkostet litt koreografi, det blir litt Monica Levinsky-parodisk enkelte steder, men dette er bare for småplukk å regne. Det er førsteaktens rytmikk som besnærer og gir hele oppsetningen et skjær av fortryllelse, noe som gjentar seg i sisteakten når Venus og hennes fristende ungpikekropper vender tilbake. Da gjenoppstår magien og viser for oss igjen hvilke sterke sider dennne oppsetningen eier. Annenakten og deler av tredjeakten med sine massescener og korpartier blir for stillestående og statiske i sammenlikning. Imponerede og spektakulært, javel, men når prosesjonen til sangerhallen ikke får full tyngde blir det fort litt skuffende. Scenerommet er jo der og kunne vært utnyttet bedre. Katarina Dalayman gjør en imponerende sanglig prestasjon som Elisabeth. Fra før kjenner vi hennes klare og sterke lyriske sopran fra Puccini og Korngolds Die Tote Stadt som det finnes en ypperlig CDinnspilling av henne med. Nå kan vi registrere at en ny stor dramatisk sopran er i ferd med å innta verdensarenaen. Hun har fått fylde og bredde til sin sanglig sett bemerkelsesverdige klare og rene stemme. Det blir ikke bare følt, det blir helt riktig. Som rollefigur plasserer hun Elisabethskikkelsen som dramaets andre sentale ankerfeste. Mest hennes trofasthet og opphøyde kjærlighet er det som gir 'moralverdenen' dens tyngdepunkt, ikke mennenes stadige sverddraging og tesestorone bevegelser på scenen. Hun har en fremragende medspiller i Thomas Sunnegårdh i tittelollen. Sanglig er hans wagnerske heltetenor fremragende, og han makter såvel å få fram rollens lyriske karakter som de følelsesmessige kvalene han lider av. Særlig godt likte vi at han framstår som en rølper, som nærmest en pøbel og ikke som en uskyldsren naiv Busche slik tradisjonen med Wagners tenorskikkelser gjerne er. Nevnes må også Mats Persson som Wolfram. Han skilte seg ut fra den jevnt bra besetningen som Gøteborgoperaen disponerte over i denne oppsetningen. Gøteborgoperaens kor gjorde også en fremragende innsats. I denne operaen er det de mektige korpartiene som bærer mye av det musikalske fundamentet. Verre var det med orkesteret som brukte nesten litt for lang tid til å spille seg opp etter en heller vaklende åpning. Det var altfor tydelig å merke at Marc Albrecht burde hatt mere tid på seg for særlig å få strykene til å lyde mer presist. Forestillingen er som sagt Friedrich Meyer-Oertels. Sjefen for Darmstadtoperaen gjør nå store forestillinger i nye nordiske operahus: hans Boris i Helsinki står fortsatt på spilleplanen som en av de siste sesongers virkelige tungvektere. En stor forestilling er også dette, Gøteborgoperaens største satsning denne sesongen. Vi gjentar hva vi tidligere har sagt: dette nye operahuset ligger bare et par timers kjøring fra sentrale Østlandsområder, som følge av Jaglands mangel på visjoner kan vi godt nøye oss med denne sterkt norskpregete operaen mens vi venter på at den kommende APregjeringen blir kvitt sitt Bjørvikakompleks. |
||
Kjell Moe
|
|||
