| i dag fyller Valery Gergiev femti år. Er det mulig? Vil mange spørre seg.
Han er utvilsomt
den raskest stigende stjerne på den internasjonale
dirigenthimmelen. De fleste som har lagt merke til den uvanlige
aktive dirigenten ville neppe trodd han ikke forlengst var femti.
Normal helse ville
normalt heller ikke akseptert det. For Gergiev har alt
vært gjennom sine første alvorlige påminnelser om
at livet ikke alltid går på skinner.
Det er i
første rekke hans virksomhet i St. Petersburg som verden
måpende har lagt merke til. Han har hevet det tradisjonelle
Kirov-ensemblet opp til å bli et av verdens mest
navngjetne opera-ensembler og det gamle ærverdige
Maarinskij-teatret hvor det holder hus, er i dag et av verdens
fremste operahus.
Men mer enn det.
Hans første år ved dette teatret var
epokegjørende på mer enn et sett. Han tok tak i den
gamle russiske operalitteraturen og bokstavelig talt blåste
nytt liv i en gammel størrelse som Rimskij-Korsakovs elleve
operaer og hentet fram fra skapet mange av skattene i russisk
opera.
Prokofievs
samtlige seks operaer og de operaene av Tsjaikovskij som man egentlig
overså - det vil si, alle utenom Iolanta, Eugen
Onegin og Spar Dame - ble satt på spilleplanen
sammen med Glinka og Borodin. Dette ble nær sagt en revolusjon.
Det betø atskillig for den russiske nasjonalfølelsen i
en tid da man hadde fornektet det meste og nesegrust beundret det
meste som kom fra Vesten, opera og mafiosokultur inkludert.
De aller fleste av
disse operaene foreligger nå i CD-innspilling med
Gergiev og hans ensemble, noen også på video. Det
gamle teatret som ble bygget for midler av tsarinnen på
1860-tallet, opplevde på kort tid å ta forsetet i russisk
kultur. Bolsjoi ble blåst av banen og opplevde noen år
med frustrasjon og bitter skuffelse.
Dette hadde
sammenheng med de voldsomme utenlandsturneene som ensemblet
gjennomførte. Med base i London - Covent Garden ble inntatt
fast hver sommer på 1990-tallet - ble europeiske hovedsteder
oppsøkt. Her var det ikke snakk om å spare seg, kor,
orkester og ballett var på veien med kulisser, kostymer og
utstyr som var overdådig holdt i den gamle russiske litt
ekstragavandte stilen. Gjerne prøver om dagen og forestilling
i Paris om kvelden, før prøver igjen neste dag.
Instrumenter og kulisser av gårde i høyt tempo.
Resultatene lot
ikke vente på seg. Fan-klubbene spratt opp og investorene sto i
kø. I den grad rant det inn penger at 2/3 av toppledelsen
måtte avsettes på grunn av omfattende snaskeri. De
fremste sangerne fikk store navn i verden og ble straks engasjert til
de største scenene.
Men her viste det
seg at barnelærdommen satt langt inne. Nesten ingen av dem
aksepterte et sjerneliv i Vesten men vendte så fort de kunne
tilbake til St. Petersburg. De akseptert heller lusne honorarer mot
kollegial støtte og ensemblefølelsen.
Valery
Gergiev fikk tilbud fra alle kanter. Han ble engasjert som
sjefsdirigent for Rotterdam-filharmonikerne i 1997 og samme
år fast gjestedirigent ved Metropolitan i New York. I
realiteten er han dette husets nr. to i dag. Men han har holdt fast
ved sitt ensemble i St. Petersburg og er den totale diktator i
Maarinskij-teatret. De siste årene har han ledet sin egen
festival, Hvite Netter i St. Petersburg. I år vil festivalen stå i tegnene til byens offisielle 300-års jubileum.
Men det som
særmerker sjefsdirigenten er hans heseblesende tempo. Alt i
full fart, gjerne langt over kanten for det forsvarlige.
Orkstermedlemmene ved Metropolitan føler direkte ubehag ved
hans nervøse aldri hvilende tempo. Til prøver på
Parsifal kom han en halv time forseint, og til første forestillingen ankom han The Met bare et par minutter før teppet gikk opp. Dette førte til at Met-sjefen, eks-tapetserer Volpe, måtte innrømme at de hadde 'utvekslet
noen ord' i etterkant.
Hans heseblesende
tempo preger alle som kommer i nærheten av ham. På
årets festival i St. Petersburg vil han eksemplevis lede
oppførelser av hele Wagners Nibelungen-ring i
løpet av seks dager. Hva han gjør i de resterende to?
Dirigerer konserter.
Egentlig er han
ikke russer men født og oppvokst i Kaukasus slik utseende
sterkt antyder. Og har hytte i de finske skoger. Ikke landsted.
Luksus er noe han ikke har tid til.
|
