Et besøk på Gøteborgsoperaen av Kjell Moe Tema: Operasak og nybygg Gøteborg-operaen: til å bli grønn av misunnelse Se også: Operasaken og stedsvalg: i Finland og Gøteborg Norskdrevet opera i Gøteborg, er det en slik plassering Bjørvika-tilhengerne tenker seg? Spektakulært I Spektakulært II Som et skip Anne Bolstads lykkescene, her i Salome. Forestillingfotos: Ingmar Jernberg Klassisk sal Forestillingfotos: Ingmar Jernberg Først kom finnene, som innviet sin nye Nationalopera i Helsingfors i november 1993. Året etter var det Göteborgs tur til å presentere sitt nye operabygg. Dette er ikke bare et praktbygg som ligger ved sjøsiden, det ligger heller ikke så langt fra norskegrensen. For oss nordmenn er det til å bli grønn av misunnelse av. Gøteborgs operabygg er stort og funksjonelt, og har de rette dimensjonene på scenearealene for å spille operarepertoar i den store stilen. Det er plass til 100 musikere i grava og 1250 publikummere i salen. Dessuten skulle det bare ha kostet 558 millioner svenske krisekroner, men sluttregningen viste at det ble ennå billigere. De hadde spart 35 millioner av bevilgningene. For oss som her hjemme må la oss slå til tåls med systemets saktemalende kvern og politikernes stadige nye utspill i vår egen operasak, er det ett spørsmål vi gjerne vil ha svar på: Hvordan er det mulig? Lang prosess - Diskusjonen om nytt operabygg startet alt i 40-årene, sier operaens informasjonssjef Anita Manskog. - Forholdene på den gamle Stora Teatern var håpløse, et teaterbygg bygget for omreisende teaterselskap i 1840-årene. De siste 15 årene vi var der fungerte vi på dispensasjoner fra arbeidsmiljømyndighetene. Hun kan fortelle om en politisk prosess vi kjenner igjen, om tallrike utredninger og prosjektgrupper, stadig uttalt positivt vilje - men intet som skjer. De fleste ledige tomter i byen ble etterhvert vurdert. - Senest var vi bare en stemme fra i landstinget. Da var det meningen vi skulle bebygge tomten til gamle Ullevi. Operaen kan prise seg lykkelig over denne ene stemmen. For dette knappe voteringsnederlaget satte i gang prosessen som førte til nytt operabygg - på rekordtid. Vi skriver slutten av åttitallet og Sverige var på full fart i sin største krisetid etter 30-årene. Privat initiativ Paradoksalt nok var det private krefter som satte fart i prosessen. Et bygningsfirma, etterhvert supplert av to til, var enten besjelet av ideelle tanker om ny opera i Gøteborg, eller opptatt av nye oppdrag - sannsynligvis en kombinasjon av begge delene. De la fram et forslag for myndighetene at de kunne reise et bygg for 500 millioner på brakkområdet nede på Packhuskajen. Garantert. Göran Johansson, den dominerende skikkelsen innen Gøteborgs-politikken, var rask til å gripe den historiske sjansen. Han sørget for å kjøre saken gjennom de rette organer på rekordtid. Offentlige midler ble stampet opp. Fra initiativet i 1989, til første spadetak to år etter, tok det bare fem år før åpningen av operahuset fant sted. 3/5 av midlene sto staten for. Private donatorer bidro med 123 millioner. Før vi bøyer oss i støvet for det økonomiske resultatet og gir Carl I. Hagen mer ammunisjon (han vil jo at brukerne skal betale rubbel og bit for både bygging og drift av ny opera), må følgende tilføyes: Prisene ble helt opplagt presset grunnet svenskenes krisetider. Hensynet til oppdrag og arbeid kom kanskje foran ønsket om fortjeneste. I tillegg oppsto en sterk lokalpatrotisk bevegelse - kall det gjerne Sydney-effekten (se nedenfor) - som førte til at det ble vanskelig å stå utenfor både donasjoner og leveranser i form av rene gavepakker til det nye operahuset. Når Volvo gikk foran og sjenket 50 millioner til bygget, kunne ikke vestkystens alle småkapitalister unnlate å følge med på lasset. Det ble prestisje å yte sin skjerv til byggingen. Alle ville være med. Føyes til må også at byggekonsortiet hadde en meget effektiv innsamlingsleder. Legges til må også at på grunn av den korte prosjekterings- og byggeperioden greidde man å skjære unna konsulentvesenets kostnadsakkumulerende utredningseffekter. Før vi altså anviser dette som en mulig løsning for hjemlige forhold, må vi ta følgende moment i betraktning: Eksisterer en slik sterk nasjonalpatriotisme i Oslo-Norge for å vise verden at vi kan få til noe? Trenger vi slike symboler for å kompensere for våre selvhevdelseskomplekser? Eller er vi oss bare selv - nok? Sydney-effekten Spørsmålet er: Var det egentlig så enkelt? Slike initiativ har jo kommet her hjemme også. Diverse aktører, heriblant Olav Thon, har stått fram med tilsvarende utspill. Men uten samme effekter som i Gøteborg. Forklaringen ligger nok helst et annet sted. For enkelthets skyld kan vi kalle det Sydney-effekten. Vi må anta at Gøteborg føler et selvhevdelseskompleks i forhold til resten av Sverige, som Australia gjør i forhold til resten av verden. Byggingen av nasjonaloperaen i Sydney ble en sak som fikk nasjonale dimensjoner over seg (det er laget en egen opera over temaet). Sterk lokalpatriotisme og elementer av nasjonalsjåvinisme er utvilsomt drivkraften bak det som skjedde med Gøteborg-operaen. Men før vi avfeier det som irellevant for vår egen operasak, bør vi ta i betraktning vårt eget nasjonale ansvar for gøteborgernes engasjement: den gamle riksgrensen mellom Norge og Sverige gikk bare 8 km nord for Gøteborg sentrum. Her må vi også si at operaen er det første operabygg i Sverige på over hundre år. I Norge har vi ennå ikke bygget noe eget operahus. Norsk hvor du enn snur deg Hva det er som gjør at Gøteborg-operaen er så sterkt preget av Norge og nordmenn, vet vi ikke. Følgende er imidlertid faktum: Det første som møter deg er en monumental steinskulptur på en 10 meter og vel så det plassert mellom operaen og havet. Signert Bård Breivik, norsk kunstner. Det neste som skjer er at du finner rollelisten dominert av norske sangere, i hvert fall den forestillingen vi overvar. Anne Bolstad som Salome (sist sesongf Peter Grimes), og senere Arild Helleland og Ragnar Ulfung skiftende som Herodes i en krevende oppsetning hvor operaen har sikret seg med tre forskjellige besetninger. Og operaen har norsk sjef: Kjell Ingebretsen som tiltrådte ved starten på årets sesong. Men han var opptatt på møter den dagen vi var der - med andre nordmenn. Nordiske musikkdager, förstås, med direktørene for våre symfoniorkestre og Ole Edvard Antonsen som solist i Konserthuset - også en akkustisk stolthet Gøteborg ikke behøver å skjemmes over. Den nye sjefen får godt skussmål for sin profesjonalitet av de vi snakket med ved operaen. Sentralt i bybildet Plassering i midten av bybildet er sentralt for en institusjon av nasjonal-lokalpatriotisk karakter. Gåavstand fra sentrum: seks minutter (Sentralbanestasjonen/Brunnsparken). Hele veien minus hundre meter innendørs - og det skjønner man når man en gang har vært i byen som tiltrekker seg plaskende regn der det øvrige Norden har strålende solskinn (det skjedde den dagen vi var der, sola brøt fram ved passering Kungälv, den gamle riksgrensen). Operaen har fått sin lokalisering ved Packhuskajen, og ligger dermed sentralt plassert ved sjøen som det høver seg en havneby. (Har vi hørt disse betraktningene før?) Publikummere som har egen båt kan legge til i gjestehavnen, det vil si: operakaien. Arkitekt Jan Izikowitz har konstruert en bygning som på avstand kan likne et skip. Innvendig er bygget også tenkt som en båt. Med klare assosiasjoner til skip, men dessverre ikke tenkt lenger enn de arkitektonisk døde Finlandsbåtene. Hermed ingen kritikk, det er spennende å være i et hus som hverken ser ut som verdens største T-banestasjon (Metropolitan, New York) eller et gigantisk flyplasstoilett i glass og aluminium (La Bastille, Paris) - betegnelsene er ikke funnet opp av oss. Mangelen på ekstragavanse gjør operabygget mer sympatisk og spennende, for hovedvekten er lagt på det som er viktig - sal og scene. Klassisk sal Salen er holdt i klassisk stil med tre balkongrader rett over hverandre. Dette skaper nærhet til det som foregår på scenen. Imitimiteten blir ivaretatt. Du føler deg som i en tradisjonell italiensk operasal, og fornemmer umiddelbart at her bør ikke utøverne ha problem med å skape kontakt med publikum. Vi behøver ikke nevne det, men det er et faktum: det er plass til å strekke beina mellom stolradene. Og man behøver ikke oppsøke kiropraktor etter et besøk (Amfiscenen, Oslo) eller skifte skjorte og få astmabesvær hvis man har vært så uheldig å få plass bakerst i parkett, som på Den Norske Opera. Akustikken i salen er et kapitel for seg. Vel så viktig som publikums-komforten har hensynet til god lydgjengivelse blitt tatt svært alvorlig. Resultatet er også formidabelt. Etterklangen er kanskje på grensen til det spekulative, men bevares som det låter! Vi spurte Operaen om de 42 000 eggene som var brukt i oljeblandingen som dekker veggene, har hatt betydning for akustikken (i Storbritannia hvor man plutselig har begynt å bygge operahus igjen, går det nemlig et rykte i så måte). Dette benektes, eggene skal visstnok bare ha hatt effekt for å få fram den spesielle gul-brune interiørfarven. Store investeringer i teknikk Det sier mye at operaen investerte overskuddet i byggingen i et fond som skal sørge for videreutvikling og opplæring av det tekniske utstyret og personalet som skal bemanne det. I planleggingen fikk man det klart for seg at et rasjonelt innredet bygg, ville ha effekter både for repertoar og kostnadssiden. I utgangspunktet er det tenkt svært enkelt: bak scenen er det rette linjer og store flater som dominerer. Med andre ord: stor og god plass. To store sidescener og en bakscene gjør det mulig både å spille repertoar og å kunne kjøre store og spektakulære oppsetninger uten større tekniske problemer. Innvendig er det laget en gate som går langs hele bygget og som tjener som formål å kunne kjøre inn dekorasjoner og last direkte til verkstedene, som ligger langs gaten, og rett inn på scenen og monteringshallen. Også til prøvesalen i underetasjen er det mulig å kjøre inn store dekorasjonselementer ved bruk av en stor sceneheis. Operaen hevder å ha det mest avanserte tekniske apparatet i hele Norden. Men om det alltid fungerer? Da Cosi fan tutte som er avhengig av såvel luftputer som den revolusjonerende bevegelige skinnegangen, skulle spilles, var det noe som låste seg. Konsertante operaforestillinger blir aldri det samme som ekte opera. Vi for vår del bare erindrer hva som skjedde første gangen Mozart ble spilt på Youngstorget - da lå høyresidens mannskap to sceneskift foran venstresidens. Virkningene av boudoir- og ørkenscener i forvirrende blanding kan skape en ny dimensjon hos Wolfgang Amadeus. Men ikke alle synes det er like morsomt. Indrepolitiske effekter Gaten danner et slags indre senter i huset med sitt overlys og kontorer og garderober som har vinduer vendt ut mot den. Ideen med den innvendige gaten har ikke bare praktiske hensyn som gjør at operaen sparer usedvanlige store kostnader. Ved siden av de store honorarene til stjernesangerne, er det det som enkelt kan karakteriseres som ressurskrevende 'idiotarbeid' som skaper alvorlige finansielle problemer for 9 av 10 store operahus i verden dag. Kortsyntheten fastslår at det er for mange teknikere. Så skal man spare kostnader ved å skjære ned. Men dette rammer den kunstneriske handlingsfriheten. Mulighetene for repertoardrift og forskjellige oppsetninger hver kveld i gamle tungdrevne hus, slik man opplever ved Staatsoper i Wien, Zürich og ved en rekke store operascener, svekkes betydelig. Gata har også sterke indrepolitiske effekter. Når vi tar bort det faktum at musikernes prøvesal er lagt i andre enden av gata - de har riktignok kantina med tre retters varmat og uteplasser mot havnen sommerstid midtveis som stoppested mellom grav og prøvesal - har et slikt arrangement en utvilsomt beroligende effekt i en institusjon som ifølge all erfaring bør ha en relativt stor grad av indre konflikter, intriger og problematiske relasjoner på det mellommenneskelige plan. Her er det nemlig ingen anledning til å gjemme seg vekk. Alt som finnes av kontorer - og her er administrasjonen medregnet, de er ikke lenger stuet vekk på anonyme kontoret 'et sted i byen' og følgelig forholder seg til resten av de ansatte som nummer og navn i en telefonkatalog - vender enten ut mot sjøsiden (sterkt beroligende i seg selv) eller mot gata. I gata foregår alt - ansatte til og fra kantinen (husets genialt plasserte sosiale møteplass, i følge kjennerne), musikere, sangere og dansere til og fra prøver, dekorasjoner som kjøres inn og ut fra og til verksteder, sceneprøver og prøvesal. Arbeidsforskningsinstituttet kunne ikke klekket ut en bedre løsning. Uansett om man vil eller ikke tvinges man til å iakta at et operahus er en levende mekanisme, en summende bikube med et uttall av daglige aktiviteter. Her har man ingen anledning til å stue seg unna og opprette sine egne uangripelige territorier tuftet på sedvane og opparbeidet vantenking. Prøverom Vi talte 11 mindre prøverom for solistene på vår vandring, alle utstyrt med flygel eller piano. Iakttagelsen kan dokumenteres gjennom egne fotos. Vi så eget prøvelokale for koret og en prøvesal for danserne med vitenskapelig tilpasset temperatur og luftanlegg med klar beskjed om at den som tuklet med åpne vinduer eller ikke lukket igjen døra, ikke behøvde å vise seg mer i huset. Også problemer Men alt er ikke like idyllisk. I løpet av de tre siste årene, inkludert den siste tiden på Storan, har operaen ansatt tre kunstneriske sjefer og to administrative. Det er et faktum at to av sjefene regelrett fikk sparken av styret. - Det er mulig vi tok med oss noen konflikter da vi flyttet fra Stora Teatern, sies det fra enkelte hold i huset. Selvfølgelig. Uten konflikter ville det heller ikke være noe operahus. Vi aner en viss spenning mellom lokale myndigheter - som utnevner et politisk valgt styre for operaen - og operaen selv. Ikke minst kom dette til uttrykk ved åpningen i 1994, da styret bestemte at det skulle være åpningskonsert i stedet for operaforestilling. Man mente at Karl Birger Blomdahls samtidsopera Aniara ville være for lite representativ ved en slik anledning. Med andre ord, farlig nær, kanskje over til og med, grensen for operasjefens rett til å utøve kunstnerisk frihet. Problemstillingen blir avvist av operaen. De oppfatter ikke at forholdet til styret er problematisk, snarere tvert imot. Det hører med til historien at Aniara gikk for fulle hus hele sesongen. Uprofesjonell ledelse? Dirigenten Jin Wang, som hadde arbeid ved operaen, hadde et usedvanlig kraftig utspill i Gøteborg-avisene hvor han anklaget operaen for å mangle tilstrekkelig kompetanse i viktige nøkkelstillinger. Han mente at den kunstneriske kvaliteten ikke ble bedømt, og reagerte sterkt mot det han mente var en grov utnyttelse av personalet. Også denne problemstillingen avvises av operaen. De mener Jin Wangs anklager er fiktive og bygger på hans egne frustrasjoner. Trangt i grava Musikerne har gode grunner til å klage over at de økonomiske motivene kan ha en tendens til å komme i kollisjon med hensynet til arbeidsmiljøet. Selv om grava er stor nok til omfatte et orkester på 100 (det er ikke mer enn 88 musikere i orkestret), blir forholdene helt andre når det skal spilles forestillinger som ikke krever fullt orkester. I slike tilfelle, som man opplevde med Kristina från Dufvemåla tidligere i høst, heves nemlig halvparten av grava opp og det settes inn tre rekker med publikumsseter. Større inntjening for operaen, men det er ikke alltid at dette klaffer helt med hensynet til musikernes velferd. Dette har også satt fart i undersøkelsene om at trange forhold i grava kan ha betydning for musikernes hørselsmessige helse. Men sammenliknet med forholdene på den gamle scenen på Storan, snakker vi om en helt annen verden. Der var det knapt plass til 40 musikere. Problemfylt driftsøkonomi Operahuset sliter som alle kunstneriske institusjoner i Sverige med myndighetenes defisjoner av innsparinger og budsjettrammer. På neste års budsjett savnes 15 millioner. I en slik situasjon ser operaen at de kunstneriske kvalitetene må vike framfor mer kommersielle oppsetninger av typen Kristina från Dufvemåla. De er allikevel i en langt bedre posisjon enn Kungliga Teatern i Stockholm, som i forrige sesong måtte holde stengt helt til desember. Dette ser vi ved å sammenlikne driftskostnadene mot besøk ved de to store svenske operainstitusjonene. Her kan vi igjen måle effekten av hvor nyttig det er å tenke i investeringer i teknisk utstyr, og store rasjonelle flater som muliggjør fleksibel operadrift í det store formatet. Gøteborg har bare 2/3 av Stockholms-operaens kostnadsnivå. Samtidig hadde de forrige sesong - her må man riktignok ta i betraktning at Stockholm-scenen var stengt i flere måneder - et publikumsbesøk på 250 000 mot Stockholms 180 000. Klarest ser vi dette ved å måle de offentlige bidragene mot hver solgte billett: Gøteborg får 503 kroner av det offentlige for hver billett, mens Stockholm får hele 1290 svenske kroner. Til sammenliknings skyld ligger bidraget pr. solgte billett på Youngstorget på ca. 1100 kroner. Med andre ord: Den nye Gøteborg-operaen drives med et langt mindre kostnadsnivå, og får mere ut av hver krone fra det offentlige. Riktignok er Kungliga Hovkapellet et stort orkester med sine 115 stillinger mot 88 ved Gøteborg. Og det er også et noe større antall på øvrige kunstnerisk ansatt ved svensk operas førstescene. Men selve effektene av et nybygg som er tenkt enkelt og rasjonelt, ser vi på kostnadene til scenepersonale. Stockholmsoperaen beskjeftiger 188 teknikere til å rigge, sette lys og kjøre forestillinger. Ved Gøteborg er det 66. Sverige fikk det til Uansett hvor man snur og vender på det: svenskene fikk det til. De fikk reist et operabygg på rekordtid, på den mest synlige og representative tomten i byen. De holdt byggetiden, og sparte på kostnadene i en totalsum som i vårt overføringssamfunn må ansees som en frekkhet. De har fått et operabygg uten prangende ekstrakostnader. Det er intet marmor i publikumsonmrådene eller gullferniss langs vegger og tak. Den eneste luksusen er den grandiose utsikten mot sjø og havn. Gøteborgerne får tre ganger mer ut av hver krone som det offentlige bevilger til operadrift enn stockholmerne. De ansatte har fått arbeidsforhold som gjør at de kan fungere uten dispensasjoner fra arbeidsmiljømyndighetene. På tross av at det er problemer i operahuset - noen vil også kanskje hevde at de er av en langt annen grad og omfang enn de vi har skissert her - står faktum likevel ikke til å rokkes ved: De har gjort det. Reist et operabygg som et monument over at kunst og kultur skal verdsettes og gi rike opplevelser. Med beliggenhet bare få timers kjøring fra det sentrale østland, står operahuset som en aktiv påminnelse til nordbaggarne om at det går an - det er bare å, unnskyld, få ut finger'n. Vil Operaen synke? - Vil den nye Gøteborg-operaen synke? - Nej. nej, inte alls, forsikrer Anita Manskog, uvitende om siste utspill i vår hjemlige operadebatt om farene ved å legge nybygget til Bjørvika. Hun forsikrer oss at bygget og bryggen det står på er forsvarlig pelet til fast grunn. Det er sjekket - med svensk grundighet og ekspertise. Så da så. Kjell Moe (laget av Kulturspeilet for Norsk Musikerblad desember 1996)