|
 |
 |
 |
| |||
Glenn Gould - En sensasjonell platekontrakt | |||
 Photo: Don Hunstein gjengitt etter tilttalse av Sony Norge)  gjengitt etter tilttalse av Sony Norge) |
Som 22-åring var Glenn Gould allerede en berømthet i sitt hjemland Canada da han
gjennomførte
sin USA-debut i Philips Gallery i Washington 2. januar 1955. Hans New York-debut skjedde ni
dager senere. Selv om denne unggutten hadde skapt furore ved sin imponerende konsert, var
han
ikke på noen måte noe velkjent navn for det det vanlige konsertpublikum.
Det var ikke selve konserten Gould gjennomførte i New Yorks rådhus som gjorde ham verdensberømt. 10. januar, dagen før hans debut i denne verdensmetropolen fikk fiolinisten Alexander Schneider en telefon fra David Oppenheim som på den tiden var administrerende direktør for Masterworks Division, Columbia Records. Schneider hadde nylig spilt kammermusikk med Gould i Stratford. Oppenheim hadde med seg et plateopptak med den romanske pianist Dinu Lipatti, en gudsbenådet kunstner i Europa. Som følge av en alvorlig kronisk lidelse, hadde Lipattis karriere fått en brå slutt. I USA var Lipatti først og fremst kjent gjennom et lite antall utsøkte plateinnspillinger som ble samlerobjekt etter hans bortgang i 1950. "Hvorfor kan vi ikke finne en annen med en slik kaliber?" spurte Oppenheim Schneider som fortalte ham at det fantes én - nemlig en person i Canada ved navn Glenn Gould. "Men, dessverre, han var litt sprø, men han hadde en utrolig, hypnotisk utstråling ved klaveret." Oppenheim besøkte Goulds konsert og ble svært begeistret og imponert over det han hørte. Takket være David Oppenheim undertegnet Gould en eksklusiv platekontrakt med Columbia Records med øyeblikkelig virkning. På den tiden var det nærmest en umulighet at en ung musiker fikk i havn en kontrakt med et så tungtslående plateselskap etter kun én konsert. Dette var ikke mindre enn en sensasjonell platekontrakt som Gould skulle beholde livet ut. Trolldomskraft - Glenn Gould spiller Bachs Goldberg-variasjonerI 1955 var den unge Gould ikke særlig kjent for konsertpublikum og var fullstendig ukjent på platemarkedet. Men etter plateinnspillingen i juni samme år - i Columbias berømte studio i 30. gate i New York City - og etter utgivelsen av hans først album, med Bachs Goldberg-variasjonene BWV 988, ble Glenn Gould med ett verdensberømt. Plateomslaget viser unge Gould i ekstase der han poserer, synger, spiller og dirigerer musikken.I utgangspunktet var Oppenheim langt fra lykkelig over Goulds forslag om at deres første plate sammen skulle være Bachs Goldberg-variasjoner. Med unntagelse av Welte-Mignon- innspillingen fra 1928 med unge Rudolf Serkin hadde få pianister vist særlig interesse for dette verket. Staben ved Columbia forsøkte først å snakke Gould bort fra forslaget. I 1938 hadde Ralph Kirkpatrick skapt en eksepsjonell innspilling med Bachs komposisjon, som også kan kalles "Aria med 30 variasjoner" fra 1742. Dessuten hadde noen cembalister og pianister, som omfattet Wanda Landowska og Rosalyn Tureck, gitt verden - og da særlig barokkmusikk-entusiaster - overveldende Bach-tolkninger. Dessuten, Bachs "Aria med 30 variasjoner" er opprinnelig skrevet for cembalo, så direktøren mente dette ikke var det rette valget for en platedebut for en pianist. Ikke engang cembalister pleide å ha Bachs Goldberg-variasjoner på sitt standardrepertoar. Konsertpianister - på sin side - foretrakk snarere å gi konserter med og gjøre innspillinger av kortere verker av Bach, som et utvalg av hans preludier og fuger eller hans "italienske konsert". Men for Gould var Goldberg-variasjonene en enorm utfordring. Da Bachs "Aria med 30 variasjoner" må sies å være den komposisjon med den størst mulige flerstemmige kompleksitet som noensinne er skrevet, hadde dette verket nærmest en magnetisk tiltrekningskraft på unge Gould. Det utfordret hans intellekt og skarpsindighet. Goldberg-variasjonene er ikke melodiske variasjoner over et tema slik vi tradisjonelt finner det hos Mozart, Haydn og Beethoven. Bachs komposisjon er snarere en majestetisk passacaglia som består av en nedadgående melodisk linje, og der den harmoniske struktur er forskjellig strukturert i hver variasjon. Hver tredje variasjon er en nydelig kanon som befinner seg på stadig høyere tonehøyder i skalaen. Komposisjonen som helhet introduseres og avsluttes med en vakker "Aria" som Bach femten år tidligere hadde skrevet i sin "Notebok" til sin andre hustru, Anna Magdalena. Artikkelen fortsetter: Glen Gould 2
Så, dersom du foretrekker en tolkning som uttrykker mental balanse, matematisk presisjon,
musikalsk intelligens og klarhet mht. digital lyd, lytt til Goulds siste innspilling. I
denne
versjonen innførte Glenn noen få stilistiske nyskapninger som var resultatet av årelang
forskning og refleksjon over dette verket. Hans understrekning av musikkens kontrapunktiske
linjer er fascinerende! I åpnings- og avslutnings-"Aria´en" i 1981-versjonen tar Gould seg
mye
bedre tid, nesten dobbelt så mye som i 1955-utgaven. Men etter min oppfatning forsvinner
flyten
og helheten i musikkens "Aria". De individuelle tonehøydene samler seg ikke til den
vidunderlige melodien som åpner 1955-versjonen. Spillet hans virker på meg noe maniert.
Hans
stønning, mumling, nynning og synging virker også forstyrrende på denne platen.
Personlig foretrekker jeg Goulds 1955-utgave. Styrken ved denne innspillingen er
ungdommelig
overgivenhet, spontanitet og en mirakuløs teknikk. Tidlig i tyveårene hadde han en helt
spesiell touch i anslaget, og han hadde en særdeles uforlignelig stil - en spillemåte som
skilte ham klart fra alle andre pianister: eksepsjonell rytmisk vitalitet, stor klarhet i
artikulasjonen, veloverveid understrekning av mellomstemmer og markerte kontraster mellom
staccato og legato. Men fremfor alt; klarheten i spillet hans og formingen av musikkens
flerstemmige vevning er uovertruffen! For å oppsummere; Gould viser oss på den ene siden
den
"cembalo-teknikken" som Landowska var kjent for, på den andre siden har Gould i spillet
sitt
den intensitet som Rudolf Serkin var så berømt for. Alle disse egenskapene ved Glenn Goulds
1955-innspilling er årsaken til at hans tolkning av Bachs Goldberg-variasjoner blir et
minne
for livet.
Denne artikkelen er til en viss grad basert på Peter F. Ostwalds bok: The Ecstasy and
Tragedy
of Genius Glenn Gould. I tillegg har jeg nytt godt av de ulike plateomslag til Goulds
CD´er.
CD´er som er aktuelle er:
| ||
Berit Kvinge Tjøme
|
|||
