|
Etterhvert begynner det norske publikum å bli kjent med irsk
dans etter suksessene med Riverdance og Lord of the Dance som turnerer verden rundt. Dette ensemblet følger dels i denne
tradisjonen men kombinerer tradisjonell irsk dans med moderne
dans, step og showdans.
Forestillingen åpner med en noe banal sekvens hvor en kvinne til
enkel koreografi danser til en opplest tekst om historien om irsk
dans. Så følger flere scener hvor ensemblet danser tradisjonell
dans til irsk folkemusikk. Flere av disse scenene er gitt en minimal
handling, små uoverenstemmelser mellom grupper av dansere, møter
mellom mann-kvinne, atskillelse og nye møter. Andre scener er
kombinert med moderne dans. Danserne opptrer godt, men rent koreografisk
fungerer dette litt uheldig slik at balansen på scenen forrykkes.
Et stykke ut i forestillingen introduseres gruppens leder Michael Donellan i en djevelskikkelses rolle iført sorte og røde klær og sort
kappe. Scenen fylles med røyk og lyskasterne går over i dype røde
farver. Det som er ment å være et dramatisk fandenivoldsk uttrykk
blir dessverre for tamt og skikkelsen punkteres. Hans kvinnelige
meddansere mestrer bedre sitt dansale uttrykk.
Videre veksler nå forestillingen mellom sekvenser hvor djevelen
og hans medhjelpere er i kamp med resten av gruppen med det ledende
kjærlighetsparet Fergal O'Dea og Niamh Johnston som han prøver å skille og tiltvinge seg henne. Dette blir etter
noen scener veldig mye repetisjon.
Etter pause derimot får vi en forrykende presentasjon med Berlin Dizzy Tappers, en mann og to kvinner, og spesielt han er en mester i å steppe.
Det er en fryd å se. De har utstråling, scenetekke, nerve og variasjon
i uttrykket. Ellers får vi et par scener med showdans og jazzdans
som danses godt og med humør. Noen av musikerne synger også flere
ballader godt. I tillegg hadde de en morsom seanse hvor lederen
for steppegruppen fikk to menn opp på scenen til å utføre diverse
sprell til begeistret applaus og latter fra publikum. |