Beethoven: Fiolinsonater 1-5 (op. 12, op. 23 og op. 24 'Vårsonatenen')
Anne-Sophie Mutter - fiolin, Lambert Orkis - klaver
Oslo Konserthus 20.10.1998

av Kjell Moe

Som et offer for den moderne luftfartteknologiens uforutstigelige luner, kommer damen 3 timer for sent til Oslo på mandag, etter å ha gjennomført tre konserter i London på søndag - får knapt tid til å skifte, plasserer seg i Lille Konsertsal en time eller to for å spille seg opp, og entrer scenen foran et 98% fullpakket konserthus i Oslo - og setter i gang med et forrykende spill som tok pusten fra fler enn undertegnede.

Her var det ikke snakk om stigning i programmet. Det var full pakke fra start, for å omskrive til idrettspråket: hun åpnet så fort hun kunne og økte etterhvert. Riktignok sviktet konsentrasjonen ørlite under siste nummer - 'Vårsonaten' - men det tilgir vi mer enn gjerne.

For her sto høydepunktene i kø - hva hun ga oss i mer enn to stive timer ev eminent spill, er mer enn hva ord kan beskrive. Hun trollbandt salen til de grader at det bare var å gi seg ende over. Og da tenker vi ikke på de to ekstranumrene - et mer enn i Bergen i vår - som gjerne kunne bli fler etter den langvarige applausen å dømme. Vi tenker heller ikke på at hun spilte så energisk og fengslende at selv Oslo-publikummets uforskammete harking ble redusert til en minimal bagatell; selv i stille partier kunne man høre den berømte knappenåla.

Bare det er en prestasjon: å få det relativt uoppdragne Oslo-publikummet til å innstille sine obligate halsøvelser for en time eller to.

Skal man i det hele tatt si noe, stanser ordene ved sikkerheten. Hun og partneren Lamberta Orkis viste et samspill så utrolig stødig og sikkert at det virket som om de ikke har gjort noe annet enn å spille Beethoven sammen i hele sitt liv. Hvilket ikke er så langt fra sannheten - for de har ikke gjort annet det siste året.

Forrike uke som sagt London, og uka før der Paris og Milano, og før der igjen Stockholm... Slik kunne vi ramse opp en reiserute som omfatter en hel verden - og som for en hvilket som helst annen dødelig utøver ville vært drepen.

Blir hun aldri lei av å spille Beethovens fiolinsonater?

Det viste hun i hvert fall ikke i går. Energisk gøv hun på de tre sonatene op. 12 før pause. Ikke den minste lille glipp og med full konsentrasjon gjennomførte hun og Orkis et løp det står mer enn respekt av.

Bare en detalj som hennes små fraseringer der hun nesten lydløst glir gjennom Beethovens toneverden og lar instrumentet synge, vitner om en beherskelse så suveren at en må lure på om det i det hele tatt er mulig.

Vi stopper her. Det gjenstår to konserter. Det finnes ikke adjektiver som kan dekke hva vi opplevde i Oslo Konserthus i går - og nye opplevelser venter.

Det må ikke stå et eneste tomt sete i salen i kveld!

Kjell Moe