 |
 |
 |
 |
|
|||
Aulaen: Henze med tyngde |
|||
|
Se Kulturspeilets omtale av ULTIMA-arrangementer: - Åpningskonserten med Oslo-filharmonien 5.10.
|
Etterhvert som tyngden i Hans Werner Henzes verk begynner å synke i oss ser vi for oss en komponist av større dimensjoner enn det to orkesterkonserter i Oslo kan gi. Som med Oslo-filharmoniens framføring av hans syvende symfoni på fredag gjorde ikke gårsdagens konsert i Aulaen mindre inntrykk. Her ble hans Ariosi fra 1963 framført. Det er et verk for stort orkester, sopran og fiolin-solo med tekster av den italienske renessanse-dikteren Torquato Tasso. Fem symfoniske satser presenterer sorgfulle refleksjoner. Verket gjør inntrykk og selv om vi ikke fikk tatt del i selve innholdet i teksten i sangene, sto det likefullt klart fram med sitt musikalske alvor. Solistene Toril Carlsen og Ole Bøhn gjorde sitt til å løfte det fram, selv om Den Norske Operas vanligvis livfulle sopran nok virket litt uvandt i rollen med krav til mer dramatiske tyngde. Komponisten var også til stede under konserten og måtte fram for å motta applaus. Spennvidden på kveldens program var stort. Den absolutte kontrasten til Henzes alvorlige budskap var Luciano Berios trombonekonsert Solo som knapt er et par år gammel. Christian Lindberg - den utvilsomt mest aktive av utøvende trombonister i verden i dag - gjorde sin entre i svart skinnbukse som den reneste rockegitarist og et par publikummere var hujende med på invitten. Konserten ble skrevet for kveldens solist og særpreger seg med nesten umenneskelige utfordringer til solo-instrumentet, derav kanskje også tittelen. Christian Lindberg fikk anledning til å briljere stort men passet hele tiden på å ikke overstige den tynne grensen til å lage show ut av framføringen. Et absolutt høydepunkt. Om John Adams verk The Wound Dresser fra 1988 er å si at denne tonesettingen til Walt Whitman's dikt viser at samtidsmusikk er så mangt: det er også skjønnmusikk nærmest med noe som sterkt er på grensen til romantiske klanger slik den amerikanske minimalisten fomer den. Orkesteret var nesten uhørbart assistert av en synthesizer, et lydnivå som flere burde lære av! Den nederlandske komponisten Willem Jeths har i sitt Flux/Reflux (1998) laget flyktig og spennende musikk hvor vi får raske assosiasjoner til asiatisk musikk og vindklokker. Et sympatisk stykke musikk. Men det var Henzes verk som gravet seg dypt ned etter konserten i går. Festival-ledelsen må ha sterk ros for å ha våget å sette musikk av en 75-åring i fokus på en samtidsfestival. Det er på tide at vi endelig begynner å se storheten i denne komponistens musikk som har dimensjoner som bare vokser og vokser etter hvert bekjentskap. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
