|
Felix Gonzales-Torres: Untitled (Gylden/Golde
Michelangelo Pistoletto: Struktur for stående samtale / Struttura
per parlare in piedi (1965-66)
Felix Gonzales-Torres: Untitled (Svelg/Throat), 1991
Gabriel Orozco: Billiard Table, 1996
|
Stormønstring på Astrup-Fearnley museet, denne gangen satser man
på førti kunstverk, bare tre i eie av museet, hvor fokus er rettet
mot tilskueren som i større grad deltagende og utøvende medvirker
til kunstverkets virksomhet og fullbyrdelse.
Allerede i 20-årene begynte flere av de avantgardistiske grupperingene
å flytte oppmerksomheten vekk fra det visuelle ferdigstilte verk
over på blant annet performance og andre medvirkende aksjoner
i sine verk. Dette skjedde blant med futurister, da-daister og
russiske konstruktivister. Det samme skjedde i 60-årene og da
tok man et skritt videre i denne retningen samtidig som kunstnere
og kunstverk rettet seg mot et større publikum enn tidligere.
Spesielt Andy Warhol oppnådde dette med sin pop-art. Videre i 90-årene fortsetter
denne utviklingen hvor publikum ikke bare er deltakende men medskapende
rent fysisk. Uten dem, ikke noe verk, bare rammer, premisser,
eventuelt verktøy lagt til rette.
På denne utstillingen deltar 26 internasjonale samtidskunstnere
med fra ett til fire verk hver, bestående av objekter/skulptur,
installasjoner, foto, film og video. I tillegg er informasjonsrommet
innredet med puter og tepper og videoskjermer, og her skal i løpet
av utstillingsperioden en gruppe kunststudenter holde happeninger.
Når en kommer inn møter en Piero Manzonis verk Magisk sokkel (1961) hvor en oppfordres til å innta plass oppå og selv være
kunstverket. Videre har Andy Warhol's Dansediagram med tangotrinn (1962) havnet på veggen, et verk som i utgangspunktet lå på gulvet
så folk kunne bruke det aktivt.
Like ved ligger en haug med sukkertøy med invitasjon til å forsyne
seg. Her er det interessant å se hva som kommer til å skje - kanskje
legger folk noe tilbake. Ved siden av er montert en stor plate
med hammer og spiker hvor man må hamre spikeren inn i platen for
å skape verket til Yoko Ono: Maleri for å slå inn en spiker (1966).
I tillegg vises en video, Cut Pieces (1965), hvor hun sitter på en scene og publikum bes om å klippe
biter av klærne hennes. Det er interessant å følge hvordan folk
forholder seg til dette. De begynner forsiktig i kantene men blir
etterhvert dristigere.
Kollisjonshus av Vito Acconci viser bølgeblikkhus, sykkeldrevet, klar for aksjon. Videre et
noe anerledes biljardbord, et verk av Gabriel Orozco med oppheng for rød kule, klar for lek og spill.
Dan Graham har i et rom hvor veggene er dekket av speil montert en videoopptaker
med skjerm som filmer tilskuerne som ligger tidsmessig etter realtid
slik at du kan se sine tidligere handlinger. Rominstallasjonen
av Allan Kaprow Statement of 2001 er bygget på stedet og består av en rekke ryggsekker, tekstiler,
omkranset en stor hvit snehulelignende skulptur.
Det blir en utfordring å se hvordan publikum, kanskje spesielt
barn og unge, forholder seg til disse verkene og der hvor samhandling
og deltakelse er påkrevet, forholder de seg til rammene eller
går de utover disse? Uansett er dette aktivt med på å bryte ned
de ofte oppkonstruerte grensene mellom kunstverk og tilskuer. |
