skillestrek
Header http://www.pluto.no
Forsiden innhold om KulturSpeilet omtaler

Munch-museet 18.6. - 30.9.2001
Skrikets Ekko - arbeider av Edvard Munch, Andy Warhol, Jasper Johns, Asger Jorn, Per Kirkeby, Francis Bacon, Joseph Beys, Marina Abramovic, Gilbert & George m.fl.
(omtale lagt ut på nettet 18.6.2001)
Kjell_Moe.jpg
av Kjell Moe

Skrikets ekko i Oslo


Skriket som pop-art: Andy Warhol på silketrykk fra 1984, Schroeder Collection ©Warhol/COPY-DAN 2000454

Se også Kulturspeilets omtale av
Skrikets Ekko i København


I original: Skrik fra 1893, © Munch-Museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2000


Erro: Det andre skrik, 1967, ©Erró/COPY-DAN 2000454

Denne utstillingen har vandret fra København til Oslo hvor den skal bli til alle turisters fryd over sommeren. Etter å ha vist ved Arken siden februar er den nå kommet til det museet som bærer Munchs navn.

Utstillingen i København gjorde voldsomt inntrykk. Den maktet å videreformidle den veldige innflytelsen Munch har hatt på samtidskunsten de siste hundre år, særlig de siste, på en ganske sterk måte. Det som satte seg sterkest var nettopp at Munchs sinnsstemninger og følelsesuttrykk lever videre i dagens kunstuttrykk.

Makter utstillingen i Oslo å gjøre samme inntrykk? Hvordan er det å forene denne voldsomme konsentrasjonen rundt hans mest berømte bilde med uttrykk fra samtidskunstnere etter 1945?

Utstillingen er klart forskjellig fra den på Arken. Selv om det er de samme bildene, litt pluss Munch og litt minus noen andre, presenteres de på en helt annen måte. Her er det Munch og atter Munch. Det er knapt plass til de andre. Litt Warhol her og Erro der, flyktig og usammenhengende hengt opp i gangen. I København dreide alt seg om Skriket som hadde en sentral plass som et slags midtpunkt som alt dreiet seg om. Omgitt av vakter, gjerdet inn med tau, var man aldri i tvil om hva som var viktig. Her henger samme maleri nesten uanfektet helt ved inngangen. Ingenting forteller oss at dette er verdenshistoriens mest berømte maleri ved siden av Mona Lisa.

Og slik fortsetter det. Du må gjennom tre-fire saler med Munch, riktignok flotte bilder, før du aner innflytelsen hans. De som søker etter Munch vil finne ham. Men Skrikets ekko er knapt hørbart.

Turistene får det de skal ha. Er dette vitsen med utstillingen?

Martina Abramovichs videoinstallasjon var til overmål ikke ferdig til åpningen. Var den ikke viktig?

Denne utstillingen sier oss mye om hvordan kunst presenteres og hva som er viktig. For Oslo er Munch viktigst, for København er det viktigere med hans innflytelse.

Islandske Erro har riktignok fått en sentral plass der hans versjon av Skriket er koplet til et stupende jagerfly av britisk fabrikat med islandske kjennetegn som lammer mennesket på broen med fortvilelse og skrekk. Munchs motiv fra 1893 gjengitt i vår tid i 1967. Vår avmakt mot maskinene?

I den andre enden av gangen popkunstneren Andy Warhol fra 1984 som er direkte i sin avbildning. Noen vil kanskje spørre: hva er vitsen? Er det noen fornyelse, er skipene på fjorden som Munch antyder i sine skisser, noe som bringer inn nye motiver i bildet?

Midt mellom dem to av Gilbert & Georges arbeider. Dette er nøkternt sagt, nåtidens mest sentrale Munch-innflytelse.

Sympatisk var det å reservere danskene Asgeir Jorns og Per Kirkeby for en egen sal og la de få plass og rom. En gestus eller gjenytelse?

Dette er skrevet på bakgrunn av den voldsomme virkningen denne utstillingen gjorde i København, og dermed mangelen på entusiasme og begeistring etter å ha sett samme utstilling i Oslo. Men la det være helt klart at utstillingen er den samme og at de fleste som ikke så den i København, vil få et stort utbytte av den her i Oslo.

Munch er tross alt Munch.

 

Kjell Moe
kulturspeilet@pluto.no