www.pluto.no - kulturkanalen
Du kan også søke etter teaterstykker, dramatiker, skuespillere m.m. Søk:


Stenersenmuseet 11. oktober 2007 – 27. januar, 2008
Moderne norsk kunstfotografi - med bl.a. A K Dolven, Per Maning, Tom Sandberg, Per Berntsen, Ole John Aandal, Vibeke Tandberg, Mette Tronvoll, Mikkel McAlinden, Per Barclay, Mari Slaattelid, Knut Åsdam, Jenny Rydhagen og Torbjørn Rødland
(omtale lagt ut på nettet 13.10.2007)

av Kjell Moe
Skuffende

Tom Sandberg: Penderecki (1987)
Det var med store forhåpninger vi gikk for å se Stenersenmuseets nye utstilling med norsk kunstfotografi. Vi ble ærlig talt skuffet. Ikke fordi norske fotografer ikke kan ta gode bilder - kall det gjerne kunst - og ikke fordi vi ikke finner ypperlige bilder også på denne utstillingen, men fordi utstillingen også avslører det som lenge har vært en svakhet hos noen norske bilde-kunstnere i altfor lang tid. Det blir for oppstyltet, lissom-arrangert og taler ikke til deg.

Fotografiet har gradvis vunnet en plass som kunstform. Men også denne formen har gått gjennom flere faser. Det vi presenteres for på denne utstillingen er en slags revy over alt det som har skjedd norsk fotografi de siste tretti årene. Da får vi alt, både på det gode og dårlige.

Tom Sandberg viser med noen utvalgte fotografier at han behersker mediet. Bildene hans har spenning, de har en historie å fortelle. Uansett om det er en tåkedott eller et portrett finner du mye i dem som du ikke blir ferdig med umiddelbart. Portrettet av den polske komponisten Penderecki er et eksempel på dette. Tilsynelatende kunne man si at bildet er teknisk mislykket, det er for mørkt. Men som med musikken sin signaliserer Penderecki en dysterhet. Alt skal ikke være så lyst i denne verden. Den erfarne pressefotografen ser dette og 'tegner' den dypt katolske komponisten og dirigenten i mørke toner.

Eller det rent ut enkle i Vibeke Tandbergs Living together #9? Bildet forteller en historie, og dermed har det spenning i all sin enkelhet.

På denne utstillingen er det også mye annet du kan gledes ved. Du finner såvel dokumentarisk realisme som gode kunstneriske bilder med spenning og nerve. Men du finner også det vi uten videre vil karakterisere som dilletantisme. Ikke mange bilder, egentlig noen ganske få - men tilstrekkelig til at de helt dreper gleden vår. Her virker det som om at man har gått seg helt vill i reklamestudioets rekvisittlager og skal framstille situasjoner som er så altfor tydelig overarrangert. Denne kunstige villet'heten dreper det man kunne oppnå med bildet og situasjonen. Det som rører seg i oss er medynk og ikke opplevelse.

Vi har sett fotografier av mange av disse deltakerne før - og kan bare understreke at mange av dem kan ta bilder som sitrer. Men hvor var det spennende? Er det slik at når man opphøyer fotografiet til 'kunst' skal det likesom ligge en dypere betydning og villet henføring bak?

Kjell Moe
kulturspeilet@pluto.no
[Bøker] [Opera] [Konserter] [CD'er] [Utstillinger] [Ballett/dans]

Kulturspeilet - post: K. Moe Schweigaardsgt. 94 D N-0656 OSLO

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til
Kulturspeilet@pluto.no, tlf. red. 9075 7392
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til salg@wit.no