|
 |
 |
 |
|
|||
Militærmakt og konspirasjon |
|||
|
Denne boka bygger på de tre "Ottar Strømme"-bøkene på Oktober forlag 1976 - 81. I sin tid vakte disse bøkene stor debatt og nå har forfatteren, historikeren Lars Borgersrud, foretatt en betydelig omarbeiding av disse bøkene, i særdeleshet Stille mobilisering. Hans hovedtese den gang og nå er at den norske hær gjennom flere tiår har skapt sin egen myte om 9. april og det norske forsvaret. Et stort antall historikere har vært brukt av forsvarsledelsen til å forme og pynte til det historiebildet som det milirtære kan være fornøyd med. For at det har vært pinlig har man i alle år etter 9. april vært klar over. Men forsvaret og dets betalte historikere har delvis maktet å forskyve alle skyld over på Nygårdsvold-regjeringen. Med rette eller urette, for denne regjeringen hadde mangt å klandres for. Men at den hadde en fast og klar holdning til de tyske nazistene og overfallsmennene i motsetning til norske offiserer kan ingen klandre dem for. Det er for å dekke over egne feil, at man bruker taktikken med å anklage andre. Nygårsvold-regjeringa har fått den nærmest historiske dom over seg at de bygget ned forsvaret og dermed la landet åpent for tyskerne. Lars Borgersruds tese er det motsatte: at forsvaret egentlig har hatt som prioritert oppgave for nitti prosents del å bygge opp en hemmelig beredskap mot en indre fiende, på 20- og 30-tallet arbeiderbevegelsen og sosialismen og på 1800-tallet de krefter som talte for nasjonal suverenitet og opprettelse av egen stat, nasjonen Norge. At norske offiserer, i hvert fall fram til 1895, var svensk-kongetro og dermed i utakt med den norske nasjonale folkemeningen, hører også med. Med denne forutsetningen var forsvaret totalt uegnet til å møte det tyske angrepet 9. april. Sluttstykkene til våpnene var gjemt andre steder for å hindre at de ble tatt av 'revolusjonære'. I tillegg var innpå 50% av offiserstanden nazi-sympatisører som hadde det svært vanskelig med å ta til våpen mot okkupantene. En tredje sak er mer eller mindre offisiell etter oppgjøret etter krigen: den gjennomgående inkompetansen som hersker i norske offiserskretser. Dermed unngår man det svært ubehagelige faktum at store deler av offiserskorpset bare var fokusert på å slå ned indre fiender og ikke var innstilt på angrep utenfra, eksempelvis ved at tyske offiserer deltok på kurs i Norge med norske offiserer like til tiden før krigsutbruddet, som forsidebildet viser. Det er her vi finner årsaken til den svake militære innsatsen i aprildagene 1940, ikke i utenforliggende forhold. Denne type historieforsking er viktig fordi den setter kritisk søkelys på offisielle myter og hvordan maktapparatet kan bruke ressurser til å framstille seg i et vennligere lys. Vi kjenner igjen dette fra USA, og helt ekstremt har vi fått anskueliggjort slik sensurert og virkelighetsdreiet framstilling av historiske begivenhter i de gamle østblokklandene den gangen de gamle regimene eksisterte. Lars Borgersrud gjør det til et poeng at her anvendes store ressurser fra samfunnets side og ikke minst forskere og historikere for å få fram dette bildet av forsvaret, som kanskje likevel ikke er så riktig. At forsvaret var bygger opp og innstilt på å settes inn mot indre fiender er en farlig påstand som den dag i dag ikke kan innrømmes. Mye av den motstanden "Ottar Strømme"-bøkene fikk i sin tid kan bekrefte dette. Påstandene var direkte farlige og måtte hindres at de kom ut og ble kjent, eller forsøkt desavouert. Dermed bekreftet forsvaret at kritikken hadde truffet. Lars Borgersrud går grundig til verks. Han anskueliggjør sine påstander ved å gå langt tilbake, helt til krisene rundt 1809 og det som skjedde i 1814. Forsvaret var også den gangen nesten helt uegnet til å forsvare landet. Som i 1940 var det de høyere offiserene som sviktet. Mens vi i disse dager får anskueliggjort hvordan de har tydd til løgner og bortforklarelser for å snakke seg vekk fra uranbruken i Kossovo og dermed påført kreft for soldater - og sivilbefolkning - får vi en ny påminnelse om at forsvaret er farlig. For de det skal forsvare. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
