Martha Argerich: The legendary 1965 recording Chopin: Klaversonate h-moll op. 58, Mazurkas op. 59 1-3, Nocturne op. 15 nr. 1, Scherzo ciss-mol,l op. 39, Polonaise Ass-dur op. 53 Opptak juni London (ikke tidligere utgitt) EMI Classics 7243 5 56805 2 5 (omtale lagt ut på Internett 24.3.1999) av Kjell Moe Ingen siste vals for Argerich Dronningen, foto: Hennch/DG Se også andre innspillinger med Martha Argerich omtalt i Kulturspeilet; Chopin: Klaverkonsert nr. 1 e-moll og 2 f-moll Pianists of the Century: Martha Argerich Prokofiev: Klaverkonsert, Bartok: Klaverkonsert nr   Det er ingen 'Last Waltz' over denne CD'en. Martha Argerich har på ingen måte planer om å trappe ned på sin karriere eller innstille med konserter - slik The Band gjorde da de spilte inn sin legendariske avskjedskonserplate. Det hender det blir store sensasjoner når man 'finner' gjenglemte innspillinger av de store stjernene. Dette er imidlertid ingen glemt innspilling. Den er høyst levende og oppegående fra en kunstner som i dag - mens hun sitter suverent på toppen av tronen som verdens ubestridt ledende pianist uansett, i hvert fall kvinnelige - er i full vigør og i disse uker drar Europa rundt og spiller firhendig klaver. Opptakene ble gjort i London i 1965 og det er opphavsrettslige tvister plateselskapene imellom som har gjort at CD'en først blir gitt ut i 1999. På dette opptaket møter vi en pianist som nettopp har sprunget ut. Hun er ennå ukjent for de fleste, men hennes pianistiske ferdigheter er det ikke noe å si på. Det er som vi senere har møtt henne: en suveren teknikk, et løft og en storhet i spillet som ikke levner noen tvil. Det er h-moll sonaten som er dette opptakets store clou. Lytt og bli imponert. Vi ble nesten målløst sittende og høre på dette opptaket, og har lyst til å slutte oss til kommentaren fra teknikerne i London da den da ukjente pianisten satte seg og spilte i platestudioet i London i 1965: 'Jøss og bevares!' Chopins klavermusikk - og særlig ikke klaversonatene - er ikke akkurat mangelvare i disse dager når Philips-serien med århundrets pianister til fullt monn har nesten druknet oss i eminente oppptak. Vi har strålende versjoner som hver for seg skinner som juveler - og denne av Argerich er hennes bidrag til mengden av ypperlige Chopin-tolkninger. For å være riktig i det sjåvinistiske hjørnet kan vi nevne at Leif Ove Andsnes også har spilt inn Chopins klaversonater, alle tre, men der stopper sammenlikningen. For Andsnes er (foreløpig) bare Andsnes og det finnes bare én Argerich! Kjell Moe