 |
|
|||
| Snertende elegant | |||
|
Først og fremst en innspilling som appellerer til det snertne og elegante, topputøvere i sving med to av verdens fremste symfoniorkestre ledet av en vår tids aller største musikkpersonligheter. Dette er hva denne CD'en står for, det er fremragende framført og utgivelsen er i de beste hender. Deutsche Grammophon har lenge vist seg å være helt i den eksklusive eliten når det gjelder klassiske utgivelser. Dette er ikke noe unntak. Det å presentere tre verk av Bartok fra tre perioder av hans liv er kanskje ikke så epokegjørende i og for seg. Interessant, vil kanskje enkelte kjennere av Bartoks musikk si. Men ta da med utøverne, platemerket og orkestrene - og saken blir en langt annen. Denne klaverkonserten er egentlig en transkripsjon av Bartoks sonate for de samme soloinstrumentene fra 1930-tallet. Det er spenstig Bartok fra hans mest produktive periode. Den første fiolinkonserten har eksistert i form av to orkester-skisser - som han kalte portretter - som Bartok ga ut etter at den han hadde skrevet konserten for nektet å ha noe med ham å gjøre. Konserten er fra Bartoks tidligste år, da han sto i overgangen fra senromantikk til å finne sitt eget uttrykk på begynnelsen av 1900-tallet. Den sterkt ekspressive førstesatsen gjør kanskje sterkest inntrykk. Bratsjkonserten var det siste verket fra Bartoks hånd, han rakk heller ikke å fullføre den fullt ut før han døde i september 1945 og først møysommelig satt sammen av en av hans elever etter hans skisser. Disse tre konsertene representerer alle tre forskjelllige stemninger og det har ikke noe for seg å høre dem i sin helhet etter hverandre. Jeg vil i stedet anbefale at man begynner med den følsomme førstesatsen av fiolinkonserten og tar den spenstige klaverkonserten til sist. Utøverne på denne musikken er i topp-klasse Gidon Kremer, Yuri Bashmet og Pierre-Laurent Aimard med flere borger alle for at mer utsøkt framføring finner du ikke i dag. Snertent og elegant, Bartoks musikk i framragende innpakning! |
||
| Kjell Moe | |||
