|
Alfred Brendel er en av de få pianister i verden i dag som virkelig kan sies å
være en legende. Det er bare et fåtall andre nåvæærende som kan nevnes ved hans side, men
det er kanskje ingen som er så aktiv på konsertarenaen som han. Nærmere sytti vil man
finne hans navn på plakaten i konertsalene Europa rundt. Spesialen er det wiener-klassiske
repertoir, som han foredrar med en spillestil som mer går i retning av det klare og
kanskje hardtslående framfor forfinete og eteriske.
Derfor er det en begivenhet når Beethovens fem klaverkonserter foreligger i en nyinnspilling
med ham. Det er Simon Rattle og Wiener-filharmonikerne som står bak. Opptakene
er gjort i perioder de siste årene.
Hvorfor disse fem klaverkonsertene pånytt når det allerede foreligger så mange innspillinger
av dem, gitt ut i stadig nye utgaver som det beste fra det beste i arkivene? Eller:
er innspillingene av en slik framifrå kvalitet at de uten videre kvalifiserer for en
utgivelse?
Utvilsomt er kombinasjonen Brendel - Rattle - Wiener-filharmonikerne et salgsnavn
godt nok i seg selv. Da spørs det om innspillingene representerer noe overbevisende
nytt og ikke bare er nok en utgivelse i serien av alt det fremragende som finnes fra før av
disse klaverkonsertene.
Både ja og nei. Det er ikke oppsiktsvekkende og nytolkende versjoner vi fåt høre.
Brendel/Rattle gir oss ingen Beethoven fra noen side vi ikke har hørt før.
Spøkefullt kunne man kanskje si at det mest oppsiktsvekkende er CD-coveret som er
like lekkert designmessig som en iMac.
Det er alltid frydefullt å høre Brendel og Wiener Phiharmoniker. De leverer
et spill og har en slik spilleforetålse at det varmer. Av disse fem klaverkonsertene
var det innspillingen med den fjerde vi særlig festet oss ved. Her dras det linjer hos
Beethoven vi ikke har hørt før.
|