|
 |
 |
 |
|
|||
Te Deum av Berlioz |
|||
|
CD-innspillinger med Roberto Alagna omtalt i Kulturspeilet: |
Det starter kollossalt. Full utblåsing med orkester og orgel. Enkle grunnakkorder på tre trinn. Deretter kommer korene inn og velden dempes noe ned. Dette er Hector Berlioz' Te Deum, et verk som ikke lider av mangel på de store formene. Spesielt med denne innspillingen er at Roberto Alagna har lånt stemmen sin til det korte tenor-partiet i bønnen Te ergo quasumus. Men her er det en stjernetenor vi hører som vi knapt har stiftet bekjentskap med før, ydmyk, innadvendt forretter han sitt budskap uten den prangende utadvendte stilen vi er blitt skjemmet med av andre stjernetenorer. Det er sympatisk, men denne innspillingene er ikke verdt investeringen bare fordi han deltar. Det er ikke Berlioz og fransk musikk på det mest storslåtte hvis ikke trommene og marsjmusikken kommer inn. Flere steder i dette store religiøse verket bryter slagverket inn. Det gir også følelse av å bli kallet til oppmerksomhet, som i det gamle franske teatret: Hør, hør! Berlioz skrev sitt store verk i 1848-49, etter først å ha vært inne på ideen om å skive en stor militærsymfoni for orkester og et kor på tre tusen menn. Etter London-framføringen av Te Deum i London i 1851 føyde han til barnekoret. Men her er det nok av stor musikk. I den avsluttende marsjen hører vi hele tolv harper. Til denne innspillingen er brukt det store orgelet i La Madeleine-kirken fra 1846. Berlioz' Te Deum vakte stor begeistring på midten av forrige århundre. V skjønner hvorfor, dette er storslått, grandiost og gigantisk. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
