|
Det er slik vi vil ha Bruckner: mektig, majestetisk og wagnersk.
På denne nye innspillingen fra Semper Oper i Dresden dekkes ikke
storheten til. Her skal vi ha Bruckner med alt hva han kan by
oss, koste hva det koste vil.
De som lytter etter de finere melodiske linjene, vil lett drukne
i all vellyden. For her spares det ikke. Giuseppe Sinopoli gjør sitt mesterstykke ved å dra de musikalske tyngdepunktene
i denne symfonien ut til nesten det umulige. Men det låter! Dvelingen
til tross, ved denne tilsynelatende rolige tilnærmingen stiger
Bruckner fram i sin fulle velde.
Den femte symfonien komponert i 1875-76 er ikke av Bruckners mest
framførte, og han fikk aldri høre den selv. Symfonien har en viss
lengde, for å si det slik, og føles ofte altfor oppstykket til
at det blir noen helhet ut av det. De lange pausene og 'mellomrommene'
i musikken kan lett bryte ned de store linjene. Dette har Sinopoli sørget for å dempe. Gjennom lav ansats på flatene og sakte forsering
i stigningene vokser symfonien mot himmelske høyder ved sine klimaks.
Man kan aldri snakke om, en 'riktig' eller 'gal' Bruckner-tolking.
Georg Tintner viste i sine innspillinger at det var dimensjoner ved ham som
andre ikke hadde fått tak i, selv ikke Berliner-filharmonikerne og Herbert von Karajan.
Giuseppe Sinopoli velger en annen tilnærming. To rolige satser, hver av dem betydelig
lenger enn noe annet vi har hørt, og et klimaks med en sistesats
med betydelig strammere tempo.
De mange koralpartiene som symfonien og denne finalesatsen er
rik på får derved avklaring og ro rundt seg.
At man har valgt et konsertopptak er et lykkelig valg. En ting
er den spesielle atmosfæren som oppstår når publikum er til stede,
en annen ting er at dybdefølelsen og romklangen i Semper Oper
i Dresden forsterker symfonien. Her får de store partiene hvor
messingen riktig får flesket til, rom til å utfolde seg.
Det er slik vi vil ha Bruckner. Ikke framført som en annen Brahms,
nei fram med majesteten himself! |