Truls Mørk, foto: Kulturspeilet
|
Den Grammy-vinnende cellist Truls Mørk gjør det ikke lett for oss. Den franske komponisten Dutilleux' cellokonsert er riktignok holdt i et tonalt språk. Men selv om komponisten (født 1916) ikke tilhører pling-plong generasjonen, er det likevel ingen Vivaldi vi hører.
Verket stiller så absolutt sine krav til lytteren. Desto gledeligere er det å fryde seg over Truls Mørks cellospill. Det er lite lagt opp til virtuose partier, snarere er det klangbaserte bilder som vi presenteres for i komponistenes ensomme og fjerne verden, landskaper av lyd, særlig sterkt syngbare i de partiene hvor celloen bokstavelig talt løfter musikken. Her får cellisten sitt Montagnana-instrument til å klinge fulltonende ut. Verket har sine klare lyriske partier og inspirasjonen komponisten må ha hatt fra poesien kan mer enn anes.
Men som sagt, intet verk med den umiddelbare publikumsapellen. Det står seg på å lytte til flere ganger.
I de tre 'strofene' for Paul Sacher opptrer Truls Mørk alene. I dette soloverket blir han syngende, energisk og uttrykksfull. Her merket vi hvordan en enslig instrumentalist kommer til sin rett og hvordan han legger sin sjel i musikken. Dette verket er utvilsomt denne CD'ens høydepunkt.
For vi må ærlig talt innrømme at fiolinkonserten L'Arbre des Songes ikke tok oss på samme måten. Det er jo ikke til å komme forbi at det er cellospillet til Truls Mørk som fascinerer.
|
