|
 |
 |
 |
|
|||
Ifigenia i Tauris |
|||
|
Gluck skrev denne operaen i 1779 i Paris. Det er en dramatisk opera - en av hans såkalte reformoperaer fra Paris-tiden hvor han i kravet til enhet mellom musikk og handling peker langt fram mot den moderne operaen slik Wagner kom til å fullende den. Sammenliknet med hva Mozart skrev av opera noen få år senere er dette noe langt annet. For Gluck skulle musikken bare tjene til å forsterke og understreke dramaet og ordet og ikke være noe for seg med forsiringer og eleganse. Slik kom han i sterk motsetning til datidens italienske operastil. Ouverturen skulle tjene det dramatiske innholdet, i den grad det var med (her er det ikke), balletten ble etterhvert sløyfet. Resitativ og arier skulle underlegges den dramatiske handlingen fullstendig. I denne operaen merker man ikke resitativene i det hele tatt. Slik revolusjonerte Gluck operaen kraftig. Det tok nesten hundre år før Wagner tok opp disse ideene og fikk videreført dem. Operaen bygger på sagnet om Ifigenia slik som også i Evripides' drama av samme navn. Men her trekker Gluck og hans librettist Nicolas-François Guillard inn helt andre sider enn det antikrigsdramaet som Evripides formet. Her kommer dyrkingen av gudinnen Artemis (Diana) sterkere inn. Krig og offer står likevel sentralt i denne handlingen. Det er Mireille Delunsch og Simon Keenlyside som gestalter Ifigenia og hennes bror Oreste på denne innspillingen. Marc Minkowski leder Les Musiciens du Louvre. Innspillingen er fargesprakende og engasjerende. Det er forbløffende å høre 'moderne' opera i et musikkspråk som tydelig er 1770-tallets. Dette tas godt vare på av musikere og solister. En innspilling og en komponist verdt å få med seg. La oss da heller ikke glemme at Gluck antakelig var den første som lot opera framføre i Norge da han antakeligvis besøkte landet i 1749 sammen med sin italiensk operatrupp. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
