 |
|
|||
| Hvorfor ikke? | |||
|
Griegs klavermusikk er alltid velkommen. Likevel var det noe som skurret ved dene innspillingen allerede før jeg satte av tid til å høre den. Griegs 'ungdomsmusikk' fram til og med opus 28? Da er vi langt forbi a-mollkonserten og langt inn i den modne og etablerte komponistens gyldne år. Man kan kanskje innvende at dette var musikk Grieg nedtegnet - eller hadde inne i sitt hode eller hadde ideer om allerede i sin ungdom, men likevel. Vi noterer oss langt opp på 1870-tallet med de siste verkene på denne innspillingen.
Likevel er det frisk musikk som slåes an fra de første anslagene. Humoreskene op. 6 og klaversonaten op. 7 er uansett ungdomsmusikk av Grieg. Her slår han seg bramfritt fram med feiende friske akkorder og melder sin ankomst i konsertsalene som den store komponisten han kom til å bli. Riktignok begynner det å låte litt rustent fra utøverens side allerede i klaversonatens tredje sats, men inntrykket av den friske utadvendte Grieg - inspirert av norsk folkemusikk - holder seg hele CD'en gjennom. Kanskje det var dette man skulle legge vekt på og ikke utbasunere den 'unge' Grieg som allerede kunne være beskjeftiget med store prosjekter som Peer Gynt-musikken (en liten stubb av det han la inn i scenemusikken finner vi også på denne innspilllingen) og den grandiose balladen. Uansett, velkommen musikk er dette - uansett hva man kaller det. Griegs musikk er fortryllende og betagende. Så hvorfor ikke? |
||
| Kjell Moe | |||
