|
 |
 |
 |
|
|||
Giya Kancheli |
|||
|
Musikk av Kancheli omtalt i Kulturspeilet: - CD: Lament - music of mourning in memory of Luigi Nono |
Den georgiske komponisten var nylig i Oslo for å være til stede ved urframførelsen av sitt siste verk, Al niente. Dette er av selvfølgelig grunner ikke på denne CD'en. Men den byr oss to andre nye verk, cellokionsert Simi og Magnum Ignotum som er skrevet to blåsere med innlagte stemmer. Det er cellokonserten som er det fascinerende verket av disse to. Selve sjefen blant cellister i verden i dag, Mstislav Rostropovich, er her solist. Det alene er en god grunn til å skaffe seg CD'en. Kancheli er en kosmopolitt. Han har forlengst forlatt sitt hjemland, og selv om mange nok ønsker å kjenne igjen det særegne 'nasjonale' hos ham, er det riktigere å si at hans musikkspråk er farget av internasjonale påvirkninger. I dag nevnes den 65-årige komponisten på linje med folk som Pärt, Gubaidulina og John Tavener. Føy på Gorecki og vi har et lag med klangorienterte komponister som til de grader har slått an internasjonalt. Cellokonserten er rolig mediterende. Den smyger seg inn på lytteren med sitt fascinerende språk og skaper et helt særegent inntrykk. Ikke prangende melodiøst, men celloen er hele tiden framtredende, syngende og klagende. Få ganger sprekker lydbildet opp til store tutti, og her merker vi den vestlige påvirkningen hos Kancheli tydeligst, som i hans verk Al niente med Oslo-filharmonien i høst. Dette er sterkt fascinerende. Det tar tak i deg. Det er rolig, ikke prangende, ikke proklamerende, skrevet for og framført av verdens mest kjente celllist i dag. Grunnet alder kanskje ikke så myk i fingrene lengre, men han har tyngde og følelse bak det han framfører. For dette er intet virtuost verk. Det er klangbilder. Det andre verket, Magnum Ignotum, gjør ikke samme inntrykk. Men også det er fascinerende med bruk av stemmer som resiterer tekster fra det gresk-ortodokse liturgi. Blir cellokonserten en moderne klassiker - som John Tavener's Protecting Veil? Mulig, men det setter tilhørereren i en fascinerende stemning av ettertenksomhet. Vi blir stille lyttende, musikken setter i gang vibrasjoner. Og det er også meningen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
