|
 |
 |
 |
|
|||
Mahlers ja til livet |
|||
|
Se andre omtaler av CD'er med Mahlers tredje: - Simon Rattle/Birmingham Symphony Orchestra
|
Man har sikkert sett potensialet i en innspilling som dette av Mahlers mest livsbejaende symfoni, skrevet 1895-86. I lengde også hans største. Men man merker ikke de 100 minuttene fordi symfonien er en eneste jubelmarsj over naturens krefter, over vårens komme, det som spretter fram av livskraft og livslyst, av ungdommelig latter og et ubetinget ja til livet. Han tar i bruk kvinnekor og barnekor foruten i lange partier i førstesatsen posthorn, signalet om at våren er i anmarsj! Mens Oppstandelsesymfonien - nr. to - blir abstrakt og søkende etter den endelige utløsningen og den fjerde likesom blir en ettersleng av den andre og tredje symfonien, er Mahler konkret og beskrivende i denne symfonien. Han gir sine seks satser undertitler, Hva blomstene på marken forteller meg, Hva fuglene forteller meg osv. Det er barnets øyne som jubler over undringene og livskraften i naturen. Det finnes ikke overvettes mange innspillinger av denne symfonien. Den er heller ikke så mye framført som de øvrige symfoniene hans. Det mystiske og grublende som man finner mer eller mindre i hans øvrige symfonier, er ikke dominerende her. Fra 1998 har vi en innspilling med Simon Rattle og hans City of Birmingham Symphony Orchestra. Det var ingen lykkelig innspilling fordi grunntonen i den ble mer høstlig enn livsbejaende og preget av depresjonsstemninger framfor en glad, frisk og positiv jubel over at sommeren var anmarsj. Her tar Kent Nagano og hans Deutsches Symphone-Orchester det til gjengjeld igjen. Hva Birmingham-innspillingen mangler av glede og sprudlende livslyst får vi til gjengjeld i dette opptaket, som er fra Philharmonie i Berlin i fjor høst. Med andre ord, Simon Rattle's hjemmebane når han tar over lederansvaret for Berliner-filharmonikerne etter Claudio Abado og blir den internasjonale musikkverdenens primas inter primas. Deutsches Symphone-Orchester er et orkester som ikke er knuget av tradisjoner og en pålagt spillestil. Det tidligere radiosymfoniorkesteret i Berlin som Vladimir Aschenazy fikk hevet opp på et godt internasjonalt nivå før han overtok Praha-filharmonikerne i fjor, får her utfoldet seg i all sin velde som et Mahler-orkester av rang. Kent Nagano har de siste sesongene vært mye brukt som Mahler-dirigent av europeiske orkestre, særlig operaorkestrene i Milano og München, foruten Halle-orkesteret i England. Her blir det ubesværet, atskillig mindre tungt på labben enn Simon Rattle og gleden er til ta og føle på etterhvert som vi bostavelig talt hører våren melde sin ankomst og sommeren masjerer inn. Den tsjekkiske sopranen Dagmar Peckova skal balansere sin mezzo-sopran mot dette natursceneriet med undrende vers fra Nietzsches Also sprach Zarathustra - O Mensch! - og i Des Knaben Wunderhorn - hva englene forteller meg - hvor korene er dominerende i sin barneliknende uskyld, men hvor mezzoen kommer inn. Det er her vi aner båndet til den fjerde symfonien. Opprinnelig var det meningen at denne satsen skulle bli etterfulgt av det som nå er sistesatsen i den fjerde symfonien, Das himmlische Leben. Dermed ender denne symfonien med den mektige sistesatsen Hva kjærligheten forteller meg som ender med triumf og livskraft. Med jubel som denne innspillingen! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
