|
Man merker det allerede i starten på Ess-dur konserten: her er
det noe spesielt ute og går.
Alfred Brendel er virkelig i sitt storess, han trives og humøret smitter over
på orkester, dirigent og gjennom de digitale rillene på denne
innspillingen fra september i fjor.
Det er en utsøkt tolkning 70-åringen gir av Ess-dur konserten.
Man gleder seg og riktig frydes ved denne innspillingen. Høydepunktet
er i Ess-dur for B-dur konserten når på langt nær samme høyder.
Bevares, stor er også den slik vi hører den, men kremen går virkelig
til Ess-dur konserten.
Denne konserten tilhører den raden av klaverkonserter som Mozart
skrev da han var helt på høydepunktet, både som utøver og komponist.
Når vi opplever en slik tolkning som Alfred Brendel gir den er det nærmeste vi kan sammenlikne med et perlende glass
vin, funklende, utsøkt og levende.
Han fryder og leker seg med Mozarts toner. Ingen hast, musikken
får tale for seg. Men heller ingen dveling, ta det som det er.
Og først og fremst, ingen kjedelig saklighet.
Alfred Brendel tilhører den generasjon som ikke gjør noe krimskrans ut av sine
kunster. Han holder seg til Haydn, Mozart og Beethoven og går
nødig utover disse tre. I en generasjon har han holdt sitt faste
grep på dette repertoaret og preget musikkverdenen med flere innspillinger
av Mozarts konserter - som ved 300-års jubileet da en innspilling
av samtlige av konsertene forelå fra hans hånd.
Her riktig koser han seg. Han har fått medspillere i det skotske
kammerorkesteret som spiller som de aldri har satt sine ben utenfor
Salzburg. Han legger også mye av seg selv i disse konsertene,
for cadenzaen i Ess-dur konserten er skrevet av ham selv.
Når B-dur konserten ikke når samme høyder som Ess-dur konserten
kan det ha sitt å gjøre med anslaget. Det blir litt for 'beethovensk'
i denne siste konserten til Mozart. Det høyreiste og majestetiske
er ikke det fremste varemerket til rokokko-komponist nummer én,
men likevel, vi frydes.
For dette er årgangsvin. Av beste merke. |