|
 |
 |
 |
|
|||
Magien er der |
|||
|
|
Det gjentar seg nok en gang: magien i Arvo Pärts musikk gjør like sterkt inntrykk hver gang man hører hans kortfattede enkle musikk, gjentatt gang på gang, helt i det lille format. Som med disse to miniatyrstykkene, spilt tre og to ganger med delvis forskjellig besetning. Det er den merkelig indre roen du føler ved hans musikk som igjen tar fatt i deg. Vi tror slettes ikke at komponist og plateselskap har gått tom for gode ideer - og at det er grunnen til at disse stykkene gjentas og gjentas. Konseptet er det samme: du skal føle noe ved å få den samme musikken anrettet på litt forskjellig måte fra gang til gang. Som små miniatyrer skal den dryppe inn til deg. Für Alina ble skrevet i 1976 i en periode da Pärt beveget seg inn i det tonespråket han er kjent for i dag. Det var det første stykke i den såkalte 'tintinnabuli'-stilen. Det er skrevet for en ung estisk pianist i London - derav tittelen. Med denne komposisjonen fant Pärt sitt språk. I utgangspunktet er stykket bare to minutter langt. Pärt har imidlertid anført at utøveren skal lytte til sitt eget indre. Dermed åpner det for en noe friere tolkning, og dette er grunnen til at stykket kan framføres flere ganger etter hverandre. Spiegel im Spiegel ble skrevet for Vladimir Spivakov. Her spiller han i to av de tre versjonene på CD'en. Alle er forskjellige. Likesom Für Alina er det måten å tolke verkene på - lytte til den indre stillheten i dem - som avgjør hva slags inntrykk vi får av den. Musikk er den samme - men samtidig ulik. Det er her vi er inne i Pärts særegne univers, hans lytting mot stillheten som besnærer oss og tar tak i oss. Å joda, magien er fremdeles i behold. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
