 |
 |
 |
 |
|
|||
De største pianistene - Alfred Brendel IIISummary in EnglishPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene |
|||
|
Også omtalt i denne serien:
|
De siste utgivelsene i denne praktfulle serien er viet utøvere av i dag. Dermed settes punktum for en serie som er helt enestående. Med det meste av hva dette århundret kan by på av ypperlige klaverkunstnere på plass gjennom et hundre dobbeltalbum valgt ut i samarbeid med alle ledende plateselskap, kan vi trygt slå fast at her er neppe noe vesentlig gått hus forbi. Serien er blitt en viktig dokumentasjon av dette århuindrets største musikalske øyeblikk med noen av dets fremste personligheter. Det er et tankekors at enkelte pianister både får to og tre dobbelt-CD'er i denne serien, mens andre ikke er representert. For Alfred Brendels del skal vi være svært takknemlige for at vi fikk denne tredje samlingen i serien. Her møter vi en pianist i et helt annet hjørne enn det vi er vant med å høre fra den kanten. Det er hverken Haydn, Mozart eller Beethoven i denne samlingen. Heller ingen Schubert. Det nærmeste han kommer sitt kjernerepertoar er en tolkning av von Webers konsertstykke i f-moll og et variasjonsverk av Mendelsohn. Men ellers er det mye Liszt - samt Chopin og Busoni. Det er nesten så en ikke tror det er sant. Er dette Alfred Brendel, wienerklassikernes hellige beskytter, pianisten som nesten ser det som sin plikt å være den tyske klassismens forsvarer og vaktmester? Slår han seg løs på sine eldre dager som den reneste frik? Har noen lurt på ham en joint? Vel, riktignok kleiser Claudio Abbado og Berliner-filharmonikerne til med århundrets feteste orkesterversjon av Brahms' første klaverkonsert. Selv i digital form fra 1986 kan ikke akustikken i Berlins Jesu-Christi kirke skjule hverken etterklang eller det voldsomme attakket fra de 112 musikerne. Eller var det kanskje Brendels renomé som pianisten med det hardeste anslaget som gjorde utslag? Vi har blitt vant med litt av hvert fra dette orkesterets side under tiden med Karajan, og det forbauser oss ikke at etterfølgeren også vil sole seg litt i glansen av dette orkesterets klangrikdom. Brendel gjør en hederlig jobb med å berge restene av Brahms' dramatisk-virtuose konsert. Han demper seg pent der han får mulighet til det og nærmest tvinger orkesteret til lydløse pizzikattoer. Tempoet settes ned der han er inne og en aner fred og ingen fare før det braker løs igjen med teutonske tutti som om dommedag var nær. Innimellom rekker vi faktisk en pause for å trekke pusten: annensatsen er ikke så halsbrekkende anmasende som første og i tredjesatsen makter faktisk Brendel å få musikere og dirigent til å lytte og tone seg ned. Hvis dette var grunnen til at konserten er representert, på denne samlingen skjønner vi det. Brendel gjør faktisk en respektabel innsats med å få verdens beste filhharmonikere ned på jorda og bli litt mer ydmyke. Århundrets pianister: nå også som orkesterreddere! Men foruten en dash Mendelsohn og en frisk versjon av Webers konsertstykke er det Chopin og Liszt det går i, med en avslutning med Busonis Toccata. Det er altså Franz Liszt Brendel boltrer seg i. Uvant fra det hold, og kanskje er han neppe dette århundrets største Lisztt-tolker heller. Men det holder mål og de som frykter for at vi får de poesi-drømmende stykkene fra Années de pélerinage servert til taffelet à la Haydn, har ingen ting å være redd for. Riktignok savner han den følsomheten og innlevelsen som særpreger de største Liszt-tolkerne, men teknikken og bravuren er på plass, og dermed er det bevist: den store 'B' kan mer enn sin Beethoven og Schubert! Det er de virtuose sidene av Liszt som Brendel bader seg uanstrengt gjennom. Få har slike stykker som eksempelvis Orage på sitt repertoar, eller begriper fingersetningen i eksempelvis Bagatelle sans tonalité, og det sier seg selv i grunnen hvorfor. Overraskende for en pianist som han er valget av et stykke som den ungarske rapsodien nr. 15, Rákóczy-marsjen. Høyst uklassisk, kanksje upassende i det finere Haydn-Mozart selskap og på¨grensen mot det frikete, vil i si. Vi vil sette en viss pengesum på at han aldri tør å framføre den i Salzburg! Brendel gjør kål på en god del fordommer med denne samlingen. Plateselskapene kan med rette nå si at han er 2/3 klassisk og 1/3 'spennnende'. Hvilket er bevistt! Takk for det. Summary in EnglishAlfred Brendel is one of our day's most momentous performers. He owns an authority that without doubts places him as one of the leading living pianists. Nearly 70 years he is very active as a performer - and you will often find his name on the bills in London and Wien. It is the music of the german classics this is his field. The world of Brendel is Haydn, Mozart, Beethoven - these two revords are devoted to Beethoven - and Schubert. On these two CD's - Brendel's volume III in this series - we find surprisingly enough most virtuoso pieces by Franz Liszt, performed with brilliant technique but maybe not with the greatest emotions and enthusiasm. Amazing and surprising! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
