|
 |
 |
 |
|
|||
De største pianistene - Lyubov Bruk & Mark TaimanovSummary in EnglishPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene |
|||
Summary in English Også omtalt i denne serien: |
Dette albumet med pianist-ekteparet Lyubov Bruk (1926 - 1990) og
Mark Taimanov (1926 - ) er
kanskje denne seriens mest behagelige overraskelse til nå. Ikke for å frata noe
av glansen fra de øvrige glimrende utgivelsene i denne grandiose serien - men vi
har både kjent navnene og vært mer eller mindre fortrolig med dette århundrets
store pianister fra før.
Her får vi så ekteparet Bruk-Taimanov, praktisk talt ukjent i Vesten, men et betydelig navn i Øst-Europa hvor de virket fra sent 40-tall til tidlig 70-tall. Da skilte deres veier både privat og som konsert-duo. Taimanov startet som solo-pianist og Bruk gikk inn i en ny duo-konstellasjon med deres felles sønn Igor Taimanov - det finnes altså to utgaver av Bruk-Taimanov duoen - og senere økte de den til trio med sønnedatteren Kira Taimanova. Det særegne ved Bruk-Taimanov er deres motsetningsfylte spill og temperament. Det var kanskje dette deres lærer Samari Savshinsky hadde en anelse av da han ville de skulle spille sammen. Det diametrale forskjellige i deres tolkninger utfyller hverandre - Bruk som poetisk og vár med sans for det mindre formatet, Taimanov som en mer ekvilibristisk eksekutør med sans for de store formene - og skapte denne enheten som er helt enestående som klaverduo. Det blir å sammenlikne med et orkester: hvert instrument eller instrumentgruppe har sin spesielle valør og særegenhet. Disse to finner hverandre med en sammensetning som må virke nær ideell. Bruk-Taimanov ble kjent med hverandre på konservatoriet i Leningrad i 1941 (konservatoriet flyttet til Tasjkent under beleiringen). Her hadde de felles lærer i Samari Savshinsky som oppfordret dem til å spille sammen. Dermed kom de i kontakt med piano-litteratur som var lite kjent og framført, og for dem åpnet det en helt ny verden. Det gjør det også for oss som hører disse innspillingene. Særlig den første CD'en med suiter av Rakhmaninov og Arensky er hårreisende spenstig musikk. Så russisk tvers gjennom, med det store anslaget og det grandiose bravuret spent stort opp, men også med melankoli og fine og vare stemninger. Først og fremst er det samspillet, bruken av to klaver, som gjør denne musikken så potent. Deres lærer hadde rett: det ligger uante skatter og venter for de som virkelig tør fordype seg i musikk for to klaver! Det er denne kombinasjonen som gjør møtet med denne musikken så spennende. Romantiske stemninger - eksempelvis 'Og natt, og kjærlighet' (Rakhmaninov) - veksler med danseliknende satser. Spesielt morsomt blir det å høre Rakhmaninovs 'Russisk påske' fra den første suiten. Her får vi de samme 'klokkene' som i kroningsscenen i Boris Godunov framført for alt hva det er verdt: grandiost, nesten vilt barbarisk. Den andre CD'en er hovedsakelig viet fransk musikk. Vi får en feiende versjon av Poulencs konsert for to klaver, spilt på 'russisk' vis og så totalt forskjellig fra jubileumsinnspillingen med Pascal Rouge/Sylvaine Deferne, men selve høydepunktet på den andre CD'en er etter min mening tolkningen av Milhauds Scaramouche-suite. Her spares det ikke på kruttet og pianist-ekteparet fyrer løs med alt hva de eier av temperament og kraft. I sammenlikning er det nok bare fyrverkeri-søstrene Labeque som kan hamle opp mot dette, men de eier ikke den russiske kraften og styrken som dette pianist-ekteparet innehadde. Poulencs intrikate og teknisk kompliserte sonate for to klaver er også på denne CD'en, framført med innlevelse og energi. Mozarts konsert for to klaver i Ess-dur KV 365 er også tatt med, kanskje mest fordi dette er et av de mest kjente klassiske verkene for to klaver. De som vil sammenlikne Bruk/Taimanov med andre tolkninger, vil fort høre at denne er vesensforskjellig. Her er det ikke to i og for seg fremragende utøvere som setter seg ned for å spille Mozart sammen. I stedet får vi to forskjellige spillestiler og utøvere med orkesteret mellom seg som deler konserten seg i mellom som de aldri har gjort annet enn å lytte til hverandre og utfylle hverandre . I motsetning til innspillingen med Leningrad-filharmonikerne som skjemmes av noe dårlige tekniske opptak, er denne med Leningrad Kammerorkester utsøkt forfinet og i et eksemplarisk lydbilde uten overstyring. Vi får tro at denne innspillingen er tatt med for å yte Lyubov Bruks spill større rettferdighet. Hun blir liggende mykt på de mozart'ske tonestrømmer, mens hennes makker knurrer og snerrer bak henne og slår inn med kraftige og dynamiske motsvar, nærmest som en akkompagnatør. Hold ørene beredt for førstesatsens cadenza. Her braker det igjen løs med en fyrighet og sprelsk spilleiver som de flere steder på disse opptakene gir gjentatte dokumentasjoner om. Igjen må jeg tilbake til den første CD'en: Det var svært inspirerende å høre deres tolkninger Rakhmaninov- og Arensky-suitene. Jeg er overbevist om at med denne dokumentasjonen av det helt unike pianistekteparet Bruk-Taimanov vil vi nok en gang få åpnet øynene for hvilke store kombinasjonsmuligheter som ligger i musikk for to klaver.
Serien største overraskelse til nå!
|
||
Kjell Moe
|
|||
