|
Et av spørsmålene som står igjen når dette århundrets musikkhistorie
skal oppsummeres, er: hvem var den største pianisten av dem alle?
Franskmannen Alfred Cortot har gradvis vunnet anerkjennelse som en av århundrets aller største.
Han kan trygt nevnes på lik linje med storheter som Horowitz, Rubinstein, Rakhmaninov, Svjatoslav Richter og Martha Argerich. Nå er enkelte også så freidige til å mene at han var den største
av dem alle.
Vi er ikke av dem som vil hevde det. Men at han tilhører sjiktet av de 10-15 største pianistene helt
'der oppe', kan det ikke herske stor tvil om.
At han er et relativt ukjent navn skyldes det faktum at han 'gjorde
seg bort' under krigen. Han kom til å støtte den 'gale' siden,
det franske Vichy-regimet som samarbeidet med tyskerne. Men når
Frankrike senere fikk en president i François Mitterand som var fornuftig nok til å bli sosialdemokrat men som startet
sin politiske løpebane som 'vichy'ist, bør tiden også være inne
for for å rehabilitere Cortot.
Men det er klart det stikker dypere. Cortot var i 1940 en av verdens største musikernavn, han var i sitt
73. år og kunne ikke som Hamsun kanskje unnskyldes med alderdomssvekkelse. Dessuten gjennomførte
han en turne i Tyskland i 1942. Mange så også med nasjonalistiske
ublide øyne på hans mangeårige promotering av tysk musikk - Wagner
i første rekke - i Frankrike. Han ledet som dirigent den første
oppførelsen av Götterdämmerung i Frankrike i 1902.
Men her er det musikeren som taler. Hva slags utøver var Cortot?
På ingen måte gikk han stille i dørene. I tråd med sin forkjærlighet
for Wagner brummer og bråker det av hans spill. Og i antall feilslag
er han utvilsomt en mester, det var likesom ikke så veldig farlig
med å treffe de rette svarte alltid når resten sto til hvit praktglans
og mer enn det.
Her gjør han to større verk av Cesar Franck hvor vi særlig i det
første kan ane de store formene med kirke og orgel i den avsluttende
fugen.
Opptakene er fra 20- og 30-tallet. Og selv med god preservering
og kanskje en unik behandling av lydsporene til denne utgaven,
kan det ikke skjules at alderen merkes. Klarest rammes de to orkesterverkene,
Francks Variations symphoniques og den fjerde klaverkonserten til Saint-Saens.
Likevel gir særlig tolkningen av Saint-Saëns mektig inntrykk.
Uten pardon gyver han på solistpartiet og siste satsen blir som
et metig jublebrus.
At han også kunne være ydmyk og innsmigrende viser tolknignene
på den andre CD'en. Her gjør han Chopins preludier og man bør
være forberedt på endel overraskelser. Men der han viser andre
sider ved seg selv er i Ravels sonatine og den første samlingen
av Debussys preludier. Ravels lavmælte lille klaverkomposisjon
kommer som nesten fra en annen planet etter alt det til dels høtystemte
spillet vi har opplevd tidligere. Og i Debussys Sunkne katedral hører vi hvordan Cortot lar musikken nesten forsvinne inn i seg selv.
Summary in English
The most unknown of the greatest pianists of this century is surely
Alfred Cortot. Because of his involvment with the french Vichy-government
during the Second World War, his name was 'no acceptable' many
decades after the war. Strangely enough but the later president
of France, François Mitterand, also had minor involvments with
this government in his then youth. Cortot's case is nearly similar
to Kirsten Flagstad's and Knut Hamsun's. And we know that Quisling,
who Hamsun openly supported, was a traitor of a more worse kind
to his country than this French collaborateur government. But
are the novels of Hamsun - or the piano playing of Cortot - of
lesser quality because of that? Today Cortot is again in the focus,
and many claims that he perhaps was the greatest of them all.
He ranks without any doubts among names like Horowitz, Rakhmaninov
and Rubinstein. Cortot worked in Bayreuth for many years as a
repetiteur under Hans Richter. In 1902 he conducted the first
performance of Götterdämmerung in Paris. Later on he also devoted
himself to conducting. He was famous for his 'wrong' notes. But
as one said, 'It does not matter how many wrong notes he plays
when the right ones are better than anyone else'. On this record
ho goes home with Cesar Franck and Camille Saint-Saëns, of the
latter he performs the fourth piano concerto. It cannot be denied
that the recoprdings were done in the 30's and there is no high
fidelity to find here. In the interpretion of Ravel and Debussy
he allows himself to quiet and emotional. |