|
 |
 |
 |
|
|||
De største pianistene - Alfred Cortot IISummary in EnglishPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene |
|||
|
Summary in English
|
Et av spørsmålene som står igjen når dette århundrets musikkhistorie skal oppsummeres, er: hvem var den største pianisten av dem alle? Franskmannen Alfred Cortot har gradvis vunnet anerkjennelse som en av århundrets aller største. Han kan trygt nevnes på lik linje med storheter som Horowitz, Rubinstein, Rakhmaninov, Svjatoslav Richter og Martha Argerich. Nå er enkelte også så freidige til å mene at han var den største av dem alle. Vi er ikke av dem som vil hevde det. Men at han tilhører sjiktet av de 10-15 største pianistene helt 'der oppe', kan det ikke herske stor tvil om. At han er et relativt ukjent navn skyldes det faktum at han 'gjorde seg bort' under krigen. Han kom til å støtte den 'gale' siden, det franske Vichy-regimet som samarbeidet med tyskerne. Men når Frankrike senere fikk en president i François Mitterand som var fornuftig nok til å bli sosialdemokrat men som startet sin politiske løpebane som 'vichy'ist, bør tiden også være inne for for å rehabilitere Cortot. Men det er klart det stikker dypere. Cortot var i 1940 en av verdens største musikernavn, han var i sitt 73. år og kunne ikke som Hamsun kanskje unnskyldes med alderdomssvekkelse. Dessuten gjennomførte han en turne i Tyskland i 1942. Mange så også med nasjonalistiske ublide øyne på hans mangeårige promotering av tysk musikk - Wagner i første rekke - i Frankrike. Han ledet som dirigent den første oppførelsen av Götterdämmerung i Frankrike i 1902. Men her er det musikeren som taler. Hva slags utøver var Cortot? På ingen måte gikk han stille i dørene. I tråd med sin forkjærlighet for Wagner brummer og bråker det av hans spill. Og i antall feilslag er han utvilsomt en mester, det var likesom ikke så veldig farlig med å treffe de rette svarte alltid når resten sto til hvit praktglans og mer enn det. Her gjør han to større verk av Cesar Franck hvor vi særlig i det første kan ane de store formene med kirke og orgel i den avsluttende fugen. Opptakene er fra 20- og 30-tallet. Og selv med god preservering og kanskje en unik behandling av lydsporene til denne utgaven, kan det ikke skjules at alderen merkes. Klarest rammes de to orkesterverkene, Francks Variations symphoniques og den fjerde klaverkonserten til Saint-Saens. Likevel gir særlig tolkningen av Saint-Saëns mektig inntrykk. Uten pardon gyver han på solistpartiet og siste satsen blir som et metig jublebrus. At han også kunne være ydmyk og innsmigrende viser tolknignene på den andre CD'en. Her gjør han Chopins preludier og man bør være forberedt på endel overraskelser. Men der han viser andre sider ved seg selv er i Ravels sonatine og den første samlingen av Debussys preludier. Ravels lavmælte lille klaverkomposisjon kommer som nesten fra en annen planet etter alt det til dels høtystemte spillet vi har opplevd tidligere. Og i Debussys Sunkne katedral hører vi hvordan Cortot lar musikken nesten forsvinne inn i seg selv. Summary in EnglishThe most unknown of the greatest pianists of this century is surely Alfred Cortot. Because of his involvment with the french Vichy-government during the Second World War, his name was 'no acceptable' many decades after the war. Strangely enough but the later president of France, François Mitterand, also had minor involvments with this government in his then youth. Cortot's case is nearly similar to Kirsten Flagstad's and Knut Hamsun's. And we know that Quisling, who Hamsun openly supported, was a traitor of a more worse kind to his country than this French collaborateur government. But are the novels of Hamsun - or the piano playing of Cortot - of lesser quality because of that? Today Cortot is again in the focus, and many claims that he perhaps was the greatest of them all. He ranks without any doubts among names like Horowitz, Rakhmaninov and Rubinstein. Cortot worked in Bayreuth for many years as a repetiteur under Hans Richter. In 1902 he conducted the first performance of Götterdämmerung in Paris. Later on he also devoted himself to conducting. He was famous for his 'wrong' notes. But as one said, 'It does not matter how many wrong notes he plays when the right ones are better than anyone else'. On this record ho goes home with Cesar Franck and Camille Saint-Saëns, of the latter he performs the fourth piano concerto. It cannot be denied that the recoprdings were done in the 30's and there is no high fidelity to find here. In the interpretion of Ravel and Debussy he allows himself to quiet and emotional. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
