|
 |  |  |
| |||
Great Pianists of The 20th Century - Glenn GouldPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene | |||
Summary in English Se også:
Også omtalt i denne serien: |
Den legendariske pianist Glenn Gould gikk bort så altfor tidlig, kun 50 år
gammel. Han
ble født i Toronto i 1932 og døde i samme by i 1982.Allerede i en alder av
tre fikk han
sine første klavertimer hos sin mor. I 1943 startet han klavertimer hos Alberto
Guerrero og orgeltimer hos Frederick Silvester ved Musikkonservatoriet i
Toronto. Han
hadde sin offentlige début i Toronto 1946 der han spilte Beethovens fjerde
klaverkonsert. Deretter fulgte omfattende turnéer i Canada. På denne tiden
hadde han
særlig det klassiske repertoaret på programmet, men hadde også startet sine
etterhvert
så dyptpløyende studier av musikken til den 2. Wienerskole.
Som 22-åring var Glenn Gould allerede en berømthet i Canada da han gjennomførte sin USA-debut i Philips Gallery i Washington 2. januar 1955. Hans New York-debut skjedde ni dager senere. Selv om denne unggutten hadde skapt furore ved sin imponerende konsert, var han ikke på noen måte noe velkjent navn for det vanlige konsertpublikum. Det var ikke selve konserten Gould gjennomførte i New Yorks rådhus som gjorde ham verdensberømt. 10. januar, dagen før hans début i denne verdensmetropolen fikk fiolinisten Alexander Schneider en telefon fra David Oppenheim som på den tiden var administrerende direktør for Masterworks Division, Columbia Records. Schneider hadde nylig spilt kammermusikk med Gould i Stratford. Oppenheim hadde med seg et plateopptak med den romanske pianist Dinu Lipatti, en gudsbenådet kunstner i Europa. Som følge av en alvorlig kronisk lidelse, hadde Lipattis karriere fått en brå slutt. I USA var Lipatti først og fremst kjent gjennom et lite antall utsøkte plateinnspillinger som ble samlerobjekt etter hans bortgang i 1950. "Hvorfor kan vi ikke finne en annen med en slik kaliber?" spurte Oppenheim Schneider som fortalte ham at det fantes én - nemlig en person i Canada ved navn Glenn Gould. "Men, dessverre, han var litt sprø, men han hadde en utrolig, hypnotisk utstråling ved klaveret." Oppenheim besøkte Goulds konsert og ble svært begeistret og imponert over det han hørte. Takket vært David Oppenheim undertegnet Gould en eksklusiv platekontrakt med Columbia Records med øyeblikkelig virkning. På den tiden var det nærmest en umulighet at en ung musiker fikk i havn en kontrakt med et så tungtslående plateselskap etter kun én konsert. Dette var ikke mindre enn en sensasjonell platekontrakt som Gould skulle beholde livet ut. I 1955 var den unge Gould ikke særlig kjent for konsertpublikum og var fullstendig ukjent på platemarkedet. Men etter plateinnspillingen i juni samme år - i Columbias berømte studio i 30. gate i New York City - og etter utgivelsen av hans først album, med Bachs Goldberg-variasjonene BWV 988, ble Glenn Gould med ett verdensberømt. Plateomslaget viser unge Gould i ekstase der han poserer, synger, spiller og dirigerer musikken. Lyrikk i den individuelle stemmeføringMed åpningen av denne dobbelt-CD´en innvier Gould oss inn i 1500-1600-talls "vokal"-polyfoni. William Byrds og Orlando Gibbons´ verker spilles og er skrevet for tasteinstrument, men kunne like gjerne blitt sunget av et vokalensemble. I likhet med Bachs verker er det spesielt det rytmiske overskuddet, frekkheten, eleganteriet som frapperer mest i disse komposisjonenene. Ikke uventet gir Gould oss alle de herlige detaljer som denne musikken rommer. Etter min mening er Gould den pianist - ved siden av Rosalyn Tureck - som har den musikalske intelligens som kreves til å artikulere den linjekunst som ligger i verker av Byrds og Gibbons. Dette er komposisjoner som representerer lyrikk i den individuelle stemmeføring, og som alltid mestrer Gould å artikulere ornamentikk og alle rytmiske og tekniske fasetter og "driven" i den musikalske puls.Plateopptakene av disse to "Tudor-komponistene" ble foretatt i 1967,1968 og 1971 og er gjort med stor vitalitet og frodighet. Gibbons hadde da lenge vært Gould´s "favoritt-komponist" og uttalte til forfatteren Jonathan Cott: "There is [...] a spiritual attachment that I began to feel for his music when I was fourteen or fifteen and first heard some of the "Anthems"; I fell in love with them, and consequently I´ve wanted to make a Gibbons album all my life." Gould glødet av begeistring ved at denne sene renessanse-musikken passet så godt for våre moderne flygler. Han hadde moro av å sammenlikne Gibbons med den "mer innadvendte Gustav Mahler" og Byrd definitivt med "den utadvendte Richard Strauss."Personlig synes jeg ikke at de tre Scarlatti-sonatene på denne dobbelt-CD´en representerer den helt store musikken. Men i hendene til Glenn Gould blir ihvertfall komponistens verker tolket på best mulig måte; usentimentalt og med sans for de lange linjer. Goulds Mozart-tolkning av "Fantasi (Preludium) og Fuge i C dur" er tankevekkende. Som lytter blir man litt usikker på pianistens intensjoner; er dette pliktøvelse eller har han noe på hjertet i forhold til Mozart som ingen andre pianister har gitt oss før ham? En ting er sikker: Gould presenterer Mozarts musikk på en krystallklar måte. Selv har jeg aldri vært et stort fan av Haydn, men en stjerne i boken skal Gould ha for at han trekker frem de beste kvaliteter i denne musikken: Gould var bare 26 år gammel da han gjorde plateopptak av Haydns Ess-dur-sonate,men han var allerede dengang svært våken når det gjelder musikkens nerve og energi. Om Bizets "Variations chromatiques de concert" har Gould uttalt at dette verket må betraktes som ett av de få store komposisjoner for klaver solo fra siste halvdel av det 19. århundre (1868). Dette er en meningsytring som selvsagt kan diskuteres. Men når man lytter til Goulds egen tolkning, er man ikke et øyeblikk i tvil om at han legger hele sin sjel i det musikalske uttrykk. På den tiden Gould fremdeles ga offentlige konserter og hadde tatt Richard Strauss inn i sitt repertoar ("Die Burleske") skrev den kanadiske komponist og kritiker John Beckwith i "Toronto Star": "Seeing Gould through his current Richard Strauss phase is a little like seeing a difficult child through mumps." Men i 1979, 15 år etter at Gould hadde trukket seg tilbake fra konsertpodiet, hadde han ennå ikke "vokst ifra" Strauss. Hans tolkning av de fem klaverstykkene, opus 3 i dette dobbeltalbumet er også svært "veltalende". Fargerik pallettSkrjabins to stykker, "Désir" og "Caresse dansée", opus 57 ble komponert i 1907. Han har nettopp avsluttet sitt store orkesterverk "Le Poème de l´extase", opus 54 (1905-07). Uavhengig av Schönberg går Skrjabin på denne tiden bort fra den funksjonelle tonaliteten. Han unngår treklanger og tar utgangspunkt i et materiale som er utformet for hvert enkelt verk, og ut fra dette vokser melodikk og harmonikk frem. Skrjabins to klaverstykker på denne dobbelt-CD´en er et godt eksempel på komponistens svært fargerike harmoniske palett. Gould var ytterst følsom overfor Skrjabins tonespråk i denne siste fasen av komponistens forfatterskap. Han beskrev denne "lille Russer" som "a composer for whom reason was a by-product of ecstatic experience." Goulds spill uttrykker da også stor følsomhet og "hemmelighetsfullhet".Alban Bergs klaversonate op. 1 var et av Goulds aller største yndlingsverker i de årene han ga konserter. Ikke mindre enn fire ganger spilte han den inn på plate. For 1958-innspillingen for Columbia skrev han selv platekommentarene. Han skrev: "This is the language of collapse and disbelief, of musical "Weltschmerz", the last stand of tonality betrayed and inundated by the chromaticism which gave it birth." Goulds tolkning er imidlertid preget av varsomhet, sårbarhat, fortrolighet og personlighet. Gould skal en gang ha uttalt at etter hans mening var Prokofiev den eneste store komponist fra det "post-revolusjonære Russland." Men av den eller annen årsak kommer ikke denne uttalelsen til uttrykk på hans repertoar. Bortsett fra den syvende sonaten glimrer Prokofiv nesten totalt ved sitt fravær både mht. plateinnspillinger og konsertopptredener. Gould introduserte sonaten i 1962 i Winnipeg og spilte den noen få ganger på TV og i radio inntil den gnistrende plateinnspilling i 1969, for deretter å fjerne den totalt fra sine programmer. Onde tunger skal ha spekulert i om grunnen til at han i det hele tatt spilte inn sonaten, var å vise verden at han kunne spille den "raskere enn Horowitz." Men Goulds tolkning er ikke mindre overbevisende, full av driv og blendende. Andre CD´er tilgjengelig: Jeg henviser forøvrig til mine andre Gould-artikler og henvisninger til CD´er. Summary in EnglishGlenn Gould was born in Toronto in 1932 and died in the same city in 1982. He got his first lessons at the age of three from his mother. Began studies at the Toronto Conservatory in 1943 under Alberto Guerrero for piano and Frederick Silvester for organ. Gould gave his public début in Toronto in 1946 with Beethoven´s Fourth Piano Concerto. Extensive tours in Canada followed, playing primarily the Classical Repertory, while also studying the Second Viennese School in depth. Gould´s first recording contract and US début took place in 1955, and his European début in 1957. In the same year he was the first North American pianist invited to the Soviet Union, where his performance in Moscow of Bach´s "Goldberg Variations" was a triumph. In 1964 he retired from traditional concert-giving, denouncing it as an anachronism, and devoted himself to recording, broadcasting and writing. Glenn Gould´s reputation as a wayward artist rests not only on his unorthodox programmes and his pronounced eccentricity, but also on his individual manner at the piano. His legendary performances of Bach led to a radical rethiniking of the composer´s keyboard music. In the opening set by Bird and Orlando Gibbons in this present release we find the same mastery of rhythm as in Gould´s Bach-interpretations, the same lyrical individuality in the voicing of parts and refined ornamentation. Personally, I do not find Scarlatti´s three sonatas presented here as "huge chef-d´oeuvres". However, Gould´s playing reveals his delight in detail as an integral part of continuity, and his supremely unsentimental approach to lyricism. Gould´s Mozart-interpretation I find a bit confusing, but suggestive.His playing is quite different from the Mozart-interpretations we often listen to. Nevertheless, as always: Gould gives us an utmost personal contribution! Scriabin´s two tiny "morceaux" are both very fascinating. Dating from 1907 this music shows the composer´s mature language. In the period 1905-1907 Scriabin moved from functional tonality towards a very "colourful" and "exotic" harmonic palette. "Bizet´s "Variations chromatiques," wrote Gould, "is, in my opinion, one of the very few masterpieces for solo piano to emerge from the third quarter of the 19th century." We must admit that this pianist gives a remarkable performance of this composition. The Berg Sonata was a favourite work of Gould throughout the public-concert-giving phase of his career, and he recorded it not less than four times! Gould himself wrote liner notes for the 1958 Columbia release and these show him speaking objectively about a work he played very subjectively. He wrote:"This is the language of collapse and disbelief, of musical "Weltschmerz", the last stand of tonality betrayed and inundated by the chromaticism which gave it birth." But the limpid piano diction of Gould´s performance is quite another matter: tender, confiding, vulnerable, personal. | ||
Berit Kvinge Tjøme
| |||
