|
På sin andre dobbelt-CD i denne serien presenterer
Wilhelm Kempff oss for en rekke perler fra sitt repertoar som er så
utsøkt vakre, så nydelige
og så finstemt spilt at vi bøyer oss i
støvet.
Det er hans tre Bach-transkripsjoner som virkelig
gjør dette
til omtrent et CD-kjøp alene. Særlig hans
Wachet auf! fra BWV 140 er en virkelig nytelse - og gjort helt forskjellig
enn originalen. Der Bach tar sats med utropstegn og stigende
crescendo
lar Kempff tonene sakte smuldre hen. Slik
framstår mesterens kontrapunktikk
som noe som tvinger deg til å lytte og gå inn. Du
blir forført
- og arrangementet er så fint og nensomt gjort at du er
forvisset
om at det er en stor musiker som har møtt en annen
stor musikkpersonmlighet
i dette stykket.
Men det er ikke bare disse tre Bach-stykkene. Hans
tolkninger
av Liszt - Deux Légendes og utdrag fra
Années de pélerinage bok 1 og 2 - merker vi igjen hvordan
Kempff går ydmykt og forsiktig til verks. Her er ingen ytre bravur eller
spill for galleriet - men en ydmyk, søkende og poetisk
tolkning
vi får høre.
Slik er det Kempff gjerne vil vise seg fram: som den eterisk fintfølende
pianisten, kunstneren som lever med musikken med både nerver og sjel og som har
teknikk nok til å mestre de aller største pianistiske utfordringene uten å gjøre noen
posering ut av det.
Vi merker dette i hans behandling av Liszt's kompliserte klaververk. Pianister
flest vil gyve løs på Franz Liszt med kraft og styrke. Motsatt med Kempff.
Han går forsiktig til verks, likesom for å vise at det utmerket går an å tolke denne
musikken på en annen måte enn det man er vant til å høre.
Kempff var i tidligere år en av våre store stjerner. Hans innspilling av
Beethovens samtlige sonater på Deutsche Grammophon ble for oss selve inngangen
til både Beethoven, hans sonater og den tyske klassiske tradisjon.
Summary in
English
On his second double-CD in this series Wilhelm Kempff gives some of
the real pearls from his repertoire. It is his three Bach-transcriptions which
really make it. Especially his Wachet auf! from BWV 140 is a delightful and
highly enjoyable piece of music, done quite opposite than the original. Where
Bach risens his voice, Kempff lets the music die slowly out. Crescendo is
replaced by decrescendo. But it is not only Bach. In Franz Liszt he shows that
pianistic and technical complicated music can be performed without bravura,
searching for intelligent poetry. In this way Kempff shows us that he is the
sensible pianist, the performer who speaks to us with emotions instead of
power and strength.
|