 |  |  |
|
| |||
De største pianistene - Virtuosen John OgdonSummary in EnglishPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene | |||
|
| John Ogdon fikk ikke noe lykkelig liv. Hans sinnsykdom fordrev han inn i et mørke midt i tredveårene, på starten av det man trodde var en internasjonal karriere som skulle bli mer enn lysende. Han var Storbritannias nye store stjerneskudd, en pianist som hadde en slik musikalsk og treknisk brillians at det var bare å gispe. Han var en av de få - Van Cliburn er en annen - som maktet det kunststykket å vinne Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva. Det skjedde i 1962, midt under den kalde krigenes mest frosne år. Prisen var riktignok delt: Vladimir Aschenazy var den andre pristakeren dette året. Han var særlig kjent for å spille samtidsmusikk. Komponister som Birtwistle, Tippett og Maxwell Davies var han med på å dram fram i lyset. Han maktet enkelte ganger å bryte gjennom sykdomslammelsen og gi konsertframtredener hvor en ennå kunne ane den store pianisten. Men karrierer var over, lyset var slukket og han døde i 1989 knapt 52 år gammel. På dette albumet demonstrerer han hvilken eminent pianist han var. Han gir seg i kast med Rakhmaninov og Liszt, de to komponistene innen pianolitteraturen som framfor noen annen etterlot seg verk av nesten ufattelige krevende dimensjoner. Så teknisk komplisert at de knapt er spillbare og så virtuost formet at det sier seg selv at det sier seg selv at det bare kunne være sin tids fremste utøvere på klaveret som sto bak. Bare komponister som selv innehadde slike pianistiske ferdigheter var i stand til å lage en musikk av dimensjoner som dette. Nesten en hel CD har Ogdon viet Rakhmaninov, med hovedvekt på hans Études-Tableux op 33 og 39. Også fire preludier er med på samlingen, og CD'en innledes med det kjente ciss-moll preludiet. Det er med slik musikk - og med en slik utøver - at vi virkelig fatter storheten i Rakhmaninovs musikk. Hele den andre CD'er viet Franz Liszt. Det er selvfølgelig de store virtuose verkene - og her er ikke Ogdon redd for å gi seg i kast med de aller største! - som kaller på oppmerksomheten. Men innimellom gir han også plass for ømhet og poesi. Vi kan høre det i Liszt's Don Juan-musikk (etter Mozarts opera). Andre steder som i La campanella gir han seg i kast med det lekende og fortryllende. Summary in EnglishJohn Ogdon did not have the life he should. His mental illness led him into the dark in his 30's, when he was about to start an international career who was anticipated to be more than brilliant. He was Britain's new sr´star, a pianist of enormous technically brillians and skills. He was one of the few non-russians who ever won the Tchaikovcsky Competition in Moscow. In 1962 he shared the prize with Vladimir Aschenazy. On these two CD's we hear him play Rachmaninoc and Liszt, the two most prominent virtuoso composers in the piano litterature. | ||
|
Kjell Moe
| |||
