Pianists of the Century - Mauricio Pollini

Philips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene

"Intellektuell" kunstner

Nå valgte ikke Pollini å følge den strake landevei som pianist. Han kunne uten problemer levd stort på å være den gudsbenådete Chopin-tolker og -spesialist. Kanskje inspirert av sin lærer Vidusso, som ble ansett som svært eksentrisk, trakk Pollini i 1961 og 1962 seg tilbake til fordel for indre refleksjon og utdypende studier med Arturo Benedetti Michelangeli som varte frem til 1968. Hans "prosjekt" var etterhvert å utvide sitt klaverrepertoar, spesielt klassiske og romantiske verker fra vår tysk-østerrikske arv.

Siden slutten på sekstitallet har Pollini alltid blitt mottatt med stor entusiasme av publikum såvel som av kritikere; det gjelder hans solokonserter i ledende musikksentra såvel som hans konserter med de mest berømte og feirete orkestre og dirigenter og hans utallige plateopptak. Pollini har hatt konserter i Europa - bl. a. i Bergen i 1960 - Israel, Russland og USA.

Repertoar uten sidestykke

Pollinis karriére som pianist har omfattet dristige endringer av retning, fra en prototyp av teknisk perfeksjonisme i platestudioet til impulsive risikomanøvre på konsertpodiet. Det at Pollini, som i svært ung alder nærmest ble geniforklart, valgte å ta en 1 1/2 års pause og gå i "tenkeboksen", forteller litt om hans personlige styrke og mot. Hans videre utvelgelse av repertoar og hans prioriteringer i så måte viser at han i tiden som fulgte valgte sitt repertoar ut ifra egne interesser og logikk. Påfallende er det at han mer og mer fordypet seg i komposisjoner som krever et strengt og uttrykksfullt engasjement.

Pollinis imponerende konsertrepertoar spenner fra Gesualdo, Bach og Wienerklassikerne opp til vår samtidsmusikk. I arbeidet med å utvide sitt repertoar, viste Pollini størst nysgjerrighet og iver i å spesialisere seg på mesterverker fra første halvdel av vårt århundre og samtidsmusikken. Følgende komponister (nevnt alfabetisk!) forekommer hyppig på Pollinis konsertprogrammer: Bartók, Berio, Boulez, Debussy, Manzoni, Nono, Prokofiev, Schönberg, Stockhausen og Webern. Slik kan denne pianisten synes uten sidestykke når det gjelder bredde og omfang av de komponister han fremfører.

Mye tyder på at Pollini har vært totalt uinteressert i tradisjonen som henspiller på imponerende brilliant klaverkunst. Når man lytter til plater med Pollini, blir man straks slått av med hvilken overlegenhet han spiller seg igjennom de mest halsbrekkende passasjer. Men personlig sitter jeg ikke et øyeblikk igjen med det inntrykk at dette er gjort med nonchalanse eller virtuoseri for sin egen skyld. Snarere er Pollini i den misunnelsesverdige situasjon at hans teknikk er et svært velkomment grunnlag til å gå videre, grave dypere og gi oss lytterne sin fortolkning av hva de ulike komponistene kan ha ment med sin musikk.

Pianistisk poesi

Som nevnt innledningvis, er jo Chopins klavermusikk midt i blinken for denne pianisten. Derfor blir det en nytelse å lytte til Pollinis tolkninger av Scherzo, nr. 1 i h-moll, op. 20. Det uanstrengte og sangbare foredrag som Pollini serverer i sitt Chopin-spill, men like mye i Liszts klaversonate i h-moll, minner oss om hvilken sårbarhet som ligger i denne del av klaverlitteraturen. Spesielt igjennom disse verkene fremstår Pollini som den poetiske sjel han bare må være ved sitt usedvanlig følsomme anslag.

Og så - i Pollinis tolkning av Weberns klavervariasjoner op. 27 utdypes kanskje mer av det som synes å hefte ved Pollini som kunstner. Altfor ofte presenteres modernismens komposisjoner ufortjent og misforstått med distanse og kjørlighet. Dette gjelder ikke minst for Weberns klavervariasjoner.

Men ikke hos Pollini! Ved å lytte til hans spill på denne dobbelt-CD´en bekreftes hans store respekt og forkjærlighet for verker av den 2. Wienerskole. Heller enn å servere en nærmest mekanisk interpretasjon av disse variasjonene, gir Pollini mangefasetterte nyanser, en tolkning som jeg på stående fot bare igjenkjenner i Boulez´ Webern-tolkninger som dirigent. Ved slike fremføringer blir man minnet på (dersom han ikke visste eller hadde glemt det) at Webern, like så mye som Arnold Schönberg, Alban Berg, Fartein Valen og flere andre, hadde senromantikken mer enn noe annet i ryggmargen. Dette var alle deres kunstneriske utgangspunkt. Igjennom skriftlige arbeider og i intervjuer har de alle poengtert den store betydningen av å ønske og videreføre denne del av vår klassiske arv.

Den aforistiske stil og kortpustethet som karakteriserer én dimensjon av Weberns modne verker vektlegges altfor ofte på bekostningen av de lange linjer. I Pollinis spill, derimot, blir denne fragmentariske og "komprimerte" måte å uttrykke seg på tonet ned til fordel for det melodiske aspektet. Denne pianisten ønsker å formidle oss at den senromantiske sangbarhet lever videre selv i Weberns modne atonalitet og hans 12-tonekomposisjoner.

Summary in English

Maurizio Pollini was born in Milan, 1942. After early lessons with Carlo Lonati, he made his début at the age of nine. Further study with Carlo Vidusso at the Milan Conservatoire. He won the Ettore Pozzoli Competition in Seregno in 1959, and the Chopin Competition in Warsaw in 1960, receiving warm congratulations from Arthur Rubinstein as chairman of the jury.

Since late sixties Pollini´s solo recitals in the leading musical centres, concerts with the most celebrated orchestras and conductors, and recordings of a diverse repertory have always been enthusiastically received by audiences and critics alike.

Pollini is regarded as a highly intellectual artist, and one committed as much to contemporary music (Berio, Boulez, Nono and Stockhausen) as to socio-political matters. His repertory, reaching from Gesualdo to Nono, is unequalled in its encyclopedic breadth.

In the process of enlargement Pollini´s repertoire extended as far as certain masterpieces of the first half of the 20th century and of contemporary music are converned. Composers who frequently appear on his concert programmes are: Bartók, Berio, Boulez, Debussy, Manzoni, Nono, Prokofiev, Schönberg, Stockhausen og Webern. Pollini´s interpretation of Chopin, Liszt, Schumann and especially Webern is stunning!

Berit Kvinge Tjøme