Summary in English
Også omtalt i denne serien:
Martha Argerich I
Martha Argerich II
Claudio Arrau
Vladimir Aschenazy
Wilhelm
Backhaus
Jorge Bolet
Alfred Brendel
Alfred Brendel II
Lyubov
Bruk & Mark Taimanov
Shura Cherkassy
Van Cliburn
Alfred Cortot
Walter Gieseking
Emil Gilels
Emil
Gilels II
Glenn Gould
Friedrich Gulda I & II
Ingrid Haebler Vladimir Horowitz II Julius Katchen Wilhelm Kempff Wilhelm Kempff II Stephen Kovacevich Alicia De Larrocha Arturo Benedetto Michelangeli
John Ogdon II
Jan Paderewski Mikhail Pletnev
Andre
Previn
Mauricio Pollini Svjatoslav Richter Svjatoslav Richter II (Beethoven) Sergei Rakhmaninmov Arthur Rubinstein
Arthur Rubinstein II
Rudolf SerkinRosalyn Tureck
Van
Cliburn
|
"Intellektuell" kunstner
Maurizio Pollini er født i Milano 1942. Etter undervisning med Carlo
Lonati debuterte Pollini som niåring og hadde videre studier med Carlo
Vidusso ved Milano-konservatoriet. Pollini vant Ettore
Pozzoli-konkurransen i Seregno i 1959 og Chopin-konkurransen i Warsawa
i 1960 og mottok varme gratulasjoner fra Arthur Rubinstein som var
formann for juryen.
Nå valgte ikke Pollini å følge den strake landevei som pianist. Han
kunne uten problemer levd stort på å være den gudsbenådete
Chopin-tolker og -spesialist. Kanskje inspirert av sin lærer Vidusso,
som ble ansett som svært eksentrisk, trakk Pollini i 1961 og 1962 seg
tilbake til fordel for indre refleksjon og utdypende studier med Arturo
Benedetti Michelangeli som varte frem til 1968. Hans "prosjekt" var
etterhvert å utvide sitt klaverrepertoar, spesielt klassiske og
romantiske verker fra vår tysk-østerrikske arv.
Siden slutten på sekstitallet har Pollini alltid blitt mottatt med stor
entusiasme av publikum såvel som av kritikere; det gjelder hans
solokonserter i ledende musikksentra såvel som hans konserter med de
mest berømte og feirete orkestre og dirigenter og hans utallige
plateopptak. Pollini har hatt konserter i Europa - bl. a. i Bergen i
1960 - Israel, Russland og USA.
Repertoar uten sidestykke
Pollini må sies å være en søkende sjel som viser en kompromissløs
strenghet i musikkens tjeneste. Pollini blir sett på som en ytterst
"intellektuell" kunstner som også har vist politisk engasjement. Dette
er en person som stadig stiller spørsmål, noe som i høy grad
karakteriserer hans skriftlige arbeider, men også når det gjelder hans
forestillinger og idéer om musikalsk interpretasjon. Intellektuell
nysgjerrighet og sensitivitet er stikkord som gjelder denne
kunstneren.
Pollinis karriére som pianist har omfattet dristige endringer av
retning, fra en prototyp av teknisk perfeksjonisme i platestudioet til
impulsive risikomanøvre på konsertpodiet. Det at Pollini, som i svært
ung alder nærmest ble geniforklart, valgte å ta en 1 1/2 års pause og
gå i "tenkeboksen", forteller litt om hans personlige styrke og mot.
Hans videre utvelgelse av repertoar og hans prioriteringer i så måte
viser at han i tiden som fulgte valgte sitt repertoar ut ifra egne
interesser og logikk. Påfallende er det at han mer og mer fordypet seg
i komposisjoner som krever et strengt og uttrykksfullt engasjement.
Pollinis imponerende konsertrepertoar spenner fra Gesualdo, Bach og
Wienerklassikerne opp til vår samtidsmusikk. I arbeidet med å utvide
sitt repertoar, viste Pollini størst nysgjerrighet og iver i å
spesialisere seg på mesterverker fra første halvdel av vårt århundre og
samtidsmusikken. Følgende komponister (nevnt alfabetisk!) forekommer
hyppig på Pollinis konsertprogrammer: Bartók, Berio, Boulez, Debussy,
Manzoni, Nono, Prokofiev, Schönberg, Stockhausen og Webern. Slik kan
denne pianisten synes uten sidestykke når det gjelder bredde og omfang
av de komponister han fremfører.
Mye tyder på at Pollini har vært totalt uinteressert i tradisjonen som
henspiller på imponerende brilliant klaverkunst. Når man lytter til
plater med Pollini, blir man straks slått av med hvilken overlegenhet
han spiller seg igjennom de mest halsbrekkende passasjer. Men personlig
sitter jeg ikke et øyeblikk igjen med det inntrykk at dette er gjort
med nonchalanse eller virtuoseri for sin egen skyld. Snarere er Pollini
i den misunnelsesverdige situasjon at hans teknikk er et svært
velkomment grunnlag til å gå videre, grave dypere og gi oss lytterne
sin fortolkning av hva de ulike komponistene kan ha ment med sin
musikk.
Pianistisk poesi
Pollini får virkelig klaveret til å "synge". Fremfor alt preges hans
Schumann-tolkninger av den inderlighet, poesi, varme, men også "psykisk
skjørhet" som denne musikken representerer. I Schumanns Arabesque, men
særlig i hans første klaversonate i fiss moll (1833-35) overleverer
Pollini den svermeriske og drømmeaktig atmosfære som oppleves som ekte
og sannferdig overfor denne komponisten. Min umiddelbare opplevelse av
førstesatsen kan sammenfattes til ett ord: hudløs!
Som nevnt innledningvis, er jo Chopins klavermusikk midt i blinken for
denne pianisten. Derfor blir det en nytelse å lytte til Pollinis
tolkninger av Scherzo, nr. 1 i h-moll, op. 20. Det uanstrengte og
sangbare foredrag som Pollini serverer i sitt Chopin-spill, men like
mye i Liszts klaversonate i h-moll, minner oss om hvilken sårbarhet som
ligger i denne del av klaverlitteraturen. Spesielt igjennom disse
verkene fremstår Pollini som den poetiske sjel han bare må være ved
sitt usedvanlig følsomme anslag.
Og så - i Pollinis tolkning av Weberns klavervariasjoner op. 27 utdypes
kanskje mer av det som synes å hefte ved Pollini som kunstner. Altfor
ofte presenteres modernismens komposisjoner ufortjent og misforstått
med distanse og kjørlighet. Dette gjelder ikke minst for Weberns
klavervariasjoner.
Men ikke hos Pollini! Ved å lytte til hans spill på denne dobbelt-CD´en
bekreftes hans store respekt og forkjærlighet for verker av den 2.
Wienerskole. Heller enn å servere en nærmest mekanisk interpretasjon av
disse variasjonene, gir Pollini mangefasetterte nyanser, en tolkning
som jeg på stående fot bare igjenkjenner i Boulez´ Webern-tolkninger
som dirigent. Ved slike fremføringer blir man minnet på (dersom han
ikke visste eller hadde glemt det) at Webern, like så mye som Arnold
Schönberg, Alban Berg, Fartein Valen og flere andre, hadde
senromantikken mer enn noe annet i ryggmargen. Dette var alle deres
kunstneriske utgangspunkt. Igjennom skriftlige arbeider og i intervjuer
har de alle poengtert den store betydningen av å ønske og videreføre
denne del av vår klassiske arv.
Den aforistiske stil og kortpustethet som karakteriserer én dimensjon
av Weberns modne verker vektlegges altfor ofte på bekostningen av de
lange linjer. I Pollinis spill, derimot, blir denne fragmentariske og
"komprimerte" måte å uttrykke seg på tonet ned til fordel for det
melodiske aspektet. Denne pianisten ønsker å formidle oss at den
senromantiske sangbarhet lever videre selv i Weberns modne atonalitet
og hans 12-tonekomposisjoner.
Summary in English
Maurizio Pollini was born in Milan, 1942. After early lessons with
Carlo Lonati, he made his début at the age of nine. Further study with
Carlo Vidusso at the Milan Conservatoire. He won the Ettore Pozzoli
Competition in Seregno in 1959, and the Chopin Competition in Warsaw in
1960, receiving warm congratulations from Arthur Rubinstein as chairman
of the jury.
Since late sixties Pollini´s solo recitals in the leading musical
centres, concerts with the most celebrated orchestras and conductors,
and recordings of a diverse repertory have always been enthusiastically
received by audiences and critics alike.
Pollini is regarded as a highly intellectual artist, and one committed
as much to contemporary music (Berio, Boulez, Nono and Stockhausen) as
to socio-political matters. His repertory, reaching from Gesualdo to
Nono, is unequalled in its encyclopedic breadth.
In the process of enlargement Pollini´s repertoire extended as far as
certain masterpieces of the first half of the 20th century and of
contemporary music are converned. Composers who frequently appear on
his concert programmes are: Bartók, Berio, Boulez, Debussy, Manzoni,
Nono, Prokofiev, Schönberg, Stockhausen og Webern. Pollini´s
interpretation of Chopin, Liszt, Schumann and especially Webern is
stunning!
|