|
 |
 |
 |
|
|||
De største pianistene - Sergei Rachmaninov
|
|||
Summary in English Også omtalt i denne serien: |
Det er ikke mange desenniene siden Rachmaninovs omdømme som komponist var
langt mindre enn som virtuos og teknisk brilliant pianist. I dag er det motsatt.
Få kjenner ham som pianist - han døde i 1943 - men som komponist er han nesten
allemannseie, hyppig framført i konsertsalene selv om nok noen vil si at hans
musikk kanskje er håpløst sentimental og søtladen.
Født i Russland 1873 studerte han komposisjon og klaverspill. Hans klaverkonserter, hvor den andre og tredje er blant de mest spilte i klaverlitteraturen, ble med unntak av den siste til i tiden like før 1.verdenskrig. De er preget av et nesten uoverkommelig krav til tekniske ferdigheter, som ikke alle konsertpianister fullt ut behersker og som for noen må føles som en marerittliknende besettelse, noe Shine-filmen til fulle avslører. Han bosatte seg i Vesten etter bolsjevikrevolusjonen i 1917, og viet sitt liv som full tids konsertpianist etter dette. Man sitter og undres når den nære historien bringes til oss på denne måten, gjennom opptak som bare er litt over femti år gamle. Vi som ikke fikk anledning til å oppleve Rakhmaninov som konsertpianist men utelukkende forholder oss til ham som komponist, får gjennom disse opptakene en form for åpenbaring: dette er utøveren som skrev slike halsbrekkende klaverpartier, som vi selv forsøkte å knekke våre fingre på, og som ikke hadde noe imot et rikt antall med utfordrende kryss og svarte noter med masse streker over. En CD er utelukkende viet musikk av han selv og de bearbeidelsene han gjorde av andres verk, en ikke ukjent foreteelse fra den tids konsertpianister. Det er gjennom tolkningene av sin egen musikk at Rakhmaninov stiger fram for oss i all sin uærbødighet. Han blir ikke lenger fjern, og vi kan lytte til et spill fra en av de første virkelig moderne pianistene.
Han er teknisk brilliant, men som i den musikken han etterlot seg, hviler
også et anslag av melankoli og mørke over hans spill. Det er
overraskende å høre
hvordan han i egne verk nærmest samler de svarte notene i cluster-liknende
formasjoner: musikken skal uttrykkes, hvor komplisert og teknisk vanskelig det enn
måtte være.
Not so many years ago Rachmaninov was more known as a technically brilliant
pianist - not as a composer. Today it is opposite. His piano concertoes - in particular
the second and third - belongs to the most played in the
concert halls. Rachmaninov lived in the Vest
after the bolchevik revolution in 1917. One must wonder when history is brought to us
in this way, we hear the great composer playing his own works. On this
set we find his own transcriptions from Bach, Kreiser and others. As one of
the first modern pianists his playing style might confuse us, in his own works
he strikes the 'black notes' very hard, nearly cluster-like.
|
||
Kjell Moe
|
|||
