skillestrek
Poulenc: Les Biches - suite, Les Animaux modèles - suite, Aubade* mm.
Orchestre National de France dir.: Charles Dutoit
Pascal Rogé* - klaver
Decca 452 937-2 (del av 3-CD'ers boks med Poulencs orkestermusikk)
(omtale lagt ut på Internett 22.1.1999)

av Kjell Moe

Francis Poulenc - et hundre





Se også andre verk av Poulenc omtalt i Kulturspeilet:
  • Klaverkonsertene, Orgelkonserten
  • Concert Châmpetre
  • Verk for klaver I (Les Soirées de Nazelles, Trois mouvements perpétuels mm.)
  • Verk for klaver II (Nocturnes, Thème varié mm.)
  • Verk for klaver III (Napoli, Promenades, Suite française mm)
  • Tiresias bryster  
    		•  Se: Om Poulenc og Les Six

    Suiter fra ballettmusikk preger denne CD'en. Dette er kanskje den av Poulenc-CD'ene som inneholder den mest iøynefallende av orkesterverkene hans: Les Biches og Les Animaux modèles. Også Aubade - som kan oppfattes som en slags klaverkonsert - er musikk skrevet for ballett. Pascal Rogé - som bærer mye av tyngden i Poulenc-presentasjonen for jubileet - er solist på denne innspillingen.

    I tillegg får vi en lang rekke orkesterminiatyrer, korte stykker han skrev sammen med andre kolleger av Les Six eller orkestreringer han gjorde av sin lærer Saties klaverstykker.

    Det er beskjeden musikk uten de store proklamasjoner og det grandiose formatet som preger innspillingene på CD'en. Derved blir vi tvunget til å lytte, til å gå inn i Poulencs 'nyenkle' toneverden hvor det ikke skulle forståes og analyseres, bare nytes og konsumeres.

    Dermed får vi servert Poulenc i et enkelt - men sjarmerende - nøtteskall.

    Om Poulenc

    Vi skriver 1999 og dermed 100-års jubileet for Francis Poulenc. Denne store franske komponisten kom til å leve langt inn i vår egen tid, og særlig hans klaverstykker har åpnet interessen for mange.

    Poulenc var elev av Eric Satie, og det er ikke uriktig å si at Poulenc på mange måter fortsatte der Satie slapp: med enkle, korte miniatyrer, inspirert av 'livet på byen' snarere enn konsertlokalene og konservatoriene. Men Poulenc skrev også store verk senere i sitt liv - operaer og messer.

    Han var medlem av gruppen Les Six - sammen med blant andre Milhaud, Honegger og filmkomponisten George Auric (Paris-operaens mektige leder på 60-tallet) - som på begynnelsen av 20-tallet proklamerte seg voldsomt mot franskpåvirket wagnerisme og til og med Debussys impresjonistiske tonespråk. Musikk skulle være uten føleri og gjerne formidle stemningen fra musikkhallene og jazzen. Med Jean Cocteau som retningens ideologiske fører fikk den langt større betydning enn å prege Paris' barer og utesteder.

    Honegger skrev musikk til hyllest for maskinene og fotball, eksempelvis Pacific 325 og Rugby, også 'maskinklang' kunne inkorporeres i orkestermusikken deres. Poulenc var den finstemte og eteriske av 'de seks'. Han holdt seg langt unna tungindustrien og utviklet i stedet en form for minimalistisk musikk til blant annet balletter de første tiårene av sin karriere.

    Kjell Moe