Se også andre verk av Poulenc omtalt i Kulturspeilet:
Klaverkonsertene, Orgelkonserten
Concert Châmpetre
Verk for klaver I (Les Soirées de Nazelles, Trois mouvements perpétuels mm.)
Verk for klaver II (Nocturnes, Thème varié mm.)
Verk for klaver III (Napoli, Promenades, Suite française mm)
Tiresias bryster
|
Se: Om Poulenc og Les Six
Suiter fra ballettmusikk preger denne CD'en. Dette er kanskje den av Poulenc-CD'ene som
inneholder den mest iøynefallende av orkesterverkene hans: Les Biches og Les
Animaux modèles. Også Aubade - som kan oppfattes som en slags klaverkonsert - er
musikk skrevet for ballett. Pascal Rogé - som bærer mye av tyngden i Poulenc-presentasjonen
for jubileet - er solist på denne innspillingen.
I tillegg får vi en lang rekke orkesterminiatyrer, korte stykker han skrev sammen med
andre kolleger av Les Six eller orkestreringer han gjorde av sin lærer Saties
klaverstykker.
Det er beskjeden musikk uten de store proklamasjoner og det grandiose formatet som
preger innspillingene på CD'en. Derved blir vi tvunget til å lytte, til å gå inn i
Poulencs 'nyenkle' toneverden hvor det ikke skulle forståes og analyseres, bare nytes og
konsumeres.
Dermed får vi servert Poulenc i et enkelt - men sjarmerende - nøtteskall.
Om Poulenc
Vi skriver 1999 og dermed 100-års jubileet for Francis Poulenc. Denne store
franske komponisten kom til å leve langt inn i vår egen tid, og særlig hans klaverstykker
har åpnet interessen for mange.
Poulenc var elev av Eric Satie, og det er ikke uriktig å si at Poulenc på mange
måter fortsatte der Satie slapp: med enkle, korte miniatyrer, inspirert av 'livet på
byen' snarere enn konsertlokalene og konservatoriene. Men Poulenc skrev også store
verk senere i sitt liv - operaer og messer.
Han var medlem av gruppen Les Six - sammen med blant andre Milhaud, Honegger og
filmkomponisten George Auric (Paris-operaens mektige leder på 60-tallet) - som
på begynnelsen av 20-tallet proklamerte seg voldsomt mot franskpåvirket wagnerisme og
til og med Debussys impresjonistiske tonespråk. Musikk skulle være uten føleri og
gjerne formidle stemningen fra musikkhallene og jazzen. Med Jean Cocteau som retningens ideologiske fører
fikk den langt større betydning enn å prege Paris' barer og utesteder.
Honegger skrev musikk til hyllest for maskinene og fotball, eksempelvis
Pacific 325 og Rugby, også 'maskinklang' kunne inkorporeres i
orkestermusikken deres.
Poulenc var den finstemte og eteriske av 'de seks'. Han holdt seg langt unna
tungindustrien og utviklet i stedet en form for minimalistisk musikk til blant annet
balletter de første
tiårene av sin karriere.
|