skillestrek
Poulenc: Sinfonietta, Concert champêtre*, Suite française mm.
Orchestre National de France dir.: Charles Dutoit
Pascal Rogé* - cembalo
Decca 452 937-2 (del av 3-CD'ers boks med Poulencs orkestermusikk)
(omtale lagt ut på Internett 22.1.1999)

av Kjell Moe

Francis Poulenc - et hundre





Se også andre verk av Poulenc omtalt i Kulturspeilet:
  • Les Biches, Aubade etc.
  • Klaverkonsertene, Orgelkonserten
  • Verk for klaver I (Les Soirées de Nazelles, Trois mouvements perpétuels mm.)
  • Verk for klaver II (Nocturnes, Thème varié mm.)
  • Verk for klaver III (Napoli, Promenades, Suite française mm)
  • Tiresias bryster  
    		•  Se: Om Poulenc og Les Six

    På denne CD'en merker vi islettet av det lette, ukompliserte, musikk som enkelt kan ende opp med karakteristikken 'unnderholdning' hvis man bare lytter til den med halvt øre og ikke går nærmere inn på den.

    Etterkrigsverket Sinfonietta'en er et enkelt og lystig orkesterverk hvor en føler seg hensatt til Mozarts eleganse og Haydns musikalske overflod. Det er ingen store vyer eller visjoner over det, det er holdt i en moderat nesten 'umoderne' stil. Mer konsertant alvor blir det over cembalo-konserten - Concert châmpetre fra 1928 - men også her er elegansen fint og bitende beholdt av solisten Pascal Rogé og dirigenten Charles Dutoit og hans franske nasjonalorkester.

    Under den tilsynelatende problemfrie overflaten som preger mye av Poulencs musikk, ligger det også alvor. Senere i karrieren fikk han dette fram i sine operaer - hvor også det burleske og nesten surrealistiske usannsynlige får anledning til å råde grunnen. I noen av småstykkene på denne CD'en merker vi et lite strøk av noe dystrere som i den korte fanfaren fra 1921.

    CD'ens overraskelse var for meg Suite française. Et stykke i korte enkle satser med grunnlag i 1600-talls koralharmonisering, skrevet ut for blåsere, cembalo og - vi er i Frankrike! - skarptromme. Vi antar at det er Pascal Rogé som spiller cembalo. Slikt burde vært oppgitt!

    Om Poulenc

    Vi skriver 1999 og dermed 100-års jubileet for Francis Poulenc. Denne store franske komponisten kom til å leve langt inn i vår egen tid, og særlig hans klaverstykker har åpnet interessen for mange.

    Poulenc var elev av Eric Satie, og det er ikke uriktig å si at Poulenc på mange måter fortsatte der Satie slapp: med enkle, korte miniatyrer, inspirert av 'livet på byen' snarere enn konsertlokalene og konservatoriene. Men Poulenc skrev også store verk senere i sitt liv - operaer og messer.

    Han var medlem av gruppen Les Six - sammen med blant andre Milhaud, Honegger og filmkomponisten George Auric (Paris-operaens mektige leder på 60-tallet) - som på begynnelsen av 20-tallet proklamerte seg voldsomt mot franskpåvirket wagnerisme og til og med Debussys impresjonistiske tonespråk. Musikk skulle være uten føleri og gjerne formidle stemningen fra musikkhallene og jazzen. Med Jean Cocteau som retningens ideologiske fører fikk den langt større betydning enn å prege Paris' barer og utesteder.

    Honegger skrev musikk til hyllest for maskinene og fotball, eksempelvis Pacific 325 og Rugby, også 'maskinklang' kunne inkorporeres i orkestermusikken deres. Poulenc var den finstemte og eteriske av 'de seks'. Han holdt seg langt unna tungindustrien og utviklet i stedet en form for minimalistisk musikk til blant annet balletter de første tiårene av sin karriere.

    Kjell Moe