|
 |
 |
 |
|
|||
Francis Poulenc - et hundre |
|||
Se også andre verk av Poulenc omtalt i Kulturspeilet: |
Se: Om Poulenc og Les Six
Konserten for to klaver Poulencs klavermusikk, i særdeleshet hans småstykker for klaver, er det som har gjort komponisten mest kjent for de fleste. Derfor står også klaverkonsertene og særlig den for to klaver fra 1932 høyt i kurs hos Poulenc-elskere. Denne konserten eksisterer også i et opptak med komponisten fra senere år, og vi må sikkert få denne på CD i jubileumsåret. På denne innspillingen er det Pascal Rogé og Sylvaine Deferne som gjøgler seg gjennom hans toneverden. Det er en vennlig tolkning man legger seg på. Utadvendt og som så mye annet musikk fra hans side, sjarmerende og elskverdig. Men også med det lille strøket av konsertante eleganse som får oss i godt humør.
Klaverkonserten (1950) Konserten ble til og med oppført - og festet til rillene og senere i mer avanserte digitale former. Det var det siste store orkesterverket Poulenc kom til å skrive. Det er den stille melankolien i konserten som er så besnærende. Som i andre av hans komposisjoner er det lett å la seg lure; man kan i det ytre tro det er Stavanger-ensemblet anno 1950 som er ute og tramper takten på en av sine ettermiddagskonserter den gangen det bare var én kanal på radio. Men kommer man innpå den eteriske minimalisten er det lett å høre at han har mer å fare med enn bare sukkersøt vellyd.
Orgelkonserten Her blotter Poulenc sjelen og viser seg fra den dramatiske siden. Alt er ikke bare livets gleder og stunder med vin og venner rundt klaveret. Den kan utmerket godt stå som synonymet for den mer seriøse siden hos Poulenc. Senere kom også de store operaene hans.
Orgelkonserten er ved siden av Händel og Saint-Saëns' 'orgel'-symfoni noe av det fåtallige
som finnes av kombinasjonen. Den er også et av Poulencs mest framførte verk. Her er det
Peter Hurford som tar for seg solo-partiet.
Poulenc var elev av Eric Satie, og det er ikke uriktig å si at Poulenc på mange
måter fortsatte der Satie slapp: med enkle, korte miniatyrer, inspirert av 'livet på
byen' snarere enn konsertlokalene og konservatoriene. Men Poulenc skrev også store
verk senere i sitt liv - operaer og messer.
Han var medlem av gruppen Les Six - sammen med blant andre Milhaud, Honegger og
filmkomponisten George Auric (Paris-operaens mektige leder på 60-tallet) - som
på begynnelsen av 20-tallet proklamerte seg voldsomt mot franskpåvirket wagnerisme og
til og med Debussys impresjonistiske tonespråk. Musikk skulle være uten føleri og
gjerne formidle stemningen fra musikkhallene og jazzen. Med Jean Cocteau som retningens ideologiske fører
fikk den langt større betydning enn å prege Paris' barer og utesteder.
Honegger skrev musikk til hyllest for maskinene og fotball, eksempelvis
Pacific 325 og Rugby, også 'maskinklang' kunne inkorporeres i
orkestermusikken deres.
Poulenc var den finstemte og eteriske av 'de seks'. Han holdt seg langt unna
tungindustrien og utviklet i stedet en form for minimalistisk musikk til blant annet
balletter de første
tiårene av sin karriere.
|
||
Kjell Moe
|
|||
