|
Enakteren Aleko fra 1892 var den unge Rachmaninovs første store suksess. Operaen
ble skrevet på knappe to uker og oppført på Bolsjoi-teatret straks
deretter. Det vanket æresbevisninger på den nitten år gamle musikk-konservatoriestudenten,
og løpebanen hans syntes klar inntil han skrev den ulykksalelige
første symfonien som ble urframført med Glazunov på første benk
med angivelig litt under snippen og de katastrofale følger det
fikk.
Aleko er en skikkelig høyromantisk russisk sak med sigøynere, kor og
ballett. Historien bygger på et dikt av Pusjkin om den unge mannen
som sa nei til et borgerlig konformt liv og i stedet oppsøkte
sigøynernes kultur med deres frie levesett.
Her hører vi både gjenklanger fra Borodin (korene) og Glinka,
men det musikalske stoffet er overraskende selvstendig til å komme
fra en nittenåring. Særlig hører vi påvirkningen fra Rimskij-Korsakov
klart, vi kunne nesten ta det som et verk av den da samtidige
store russiske mester. Om vi ogå mot slutten kan høre partier
som minner om Boris Godunov? Javisst!
Den dramatiske settingen er også fascinerende og en undres på
hvorfor Rachmaninov aldri var i stand til å komme med noe tilsvarende
senere. De følgende to enakterne - Francesca da Rmini og The miserly Knight - er klart forskjellige fra denne, selv om også de har sine kvaliteter.
Operaen er full av høydepunkt. Arier og duetter som engasjerer,
mektige partiet for kor og ballettscener og dramatiske partier.
Alt blandet på en slik måte at operaen fenger sterkt. I motsetning
til de to senere enakterne er dette musikk som ga en sterk forsmak
på hva som var å komme fra en komponist som kom til å prege konsertrepertoaret
forrige århundre verden rundt.
Operaen inngår i serien med de tre opera-enakterne av Rachmaninov
med Gøteborg Symfoniker og Neeme Järvi som Deutsche Grammophon nå hare gjenutgitt. Opptaket er fra 1996
og vi høre blant andre Anne Sofie von Otter i rollen som eldre sigøynerske.
Et sympatisk bekjentskap. |