 |
 |
 |
 |
|
|||
Friedenstag |
|||
|
Innspillinger med Sinopoli og Richard Strauss omtalt i Kulturspeilet: - Ariadne auf Naxos
|
Friedenstag er utvilsomt den operaen av Richard Strauss som er mest 'gjemt', dvs. er mest ukjent og nesten ikke oppført. Forklaringen er ikke musikalsk eller kvalitetsmessig - i tid plasserer den seg mellom Die Schweigsame Frau og Daphne. Musikken er absolutt ikke mozart'sk og rosenkavalker'sk, den er dramatisk og inneholder ikke noen chevalier'ske klanger. Librettoen bærer preg av at det var Stefan Zweig som var den opprinnelige opphavsmannen på idesiden, han førte arbeidet videre til Joseph Gregor som står ansvarlig for librettoen. Den enkle grunn til at dette verket holdes i skjul er at denne operaen alltid er blitt betraktet som Richard Strauss' 'nazistiske' opera. Da den i sin tid i 1938 hadde urpremiere ble den grusomt utnyttet. Regimet trykket den til bryst og kalte den for den 'første nazi-operaen', skrevet av selveste hoffkomponisten. Men Richard Strauss hadde alt i flere år vært på kant med regimet og forlot også om kort tid Tyskland. Hans viktigste ankepunkt mot regimet var behandlingen av jødiske venner, som Stefan Zweig. Historien om 'nazi'-operaen er paradoksal. Operaen ble som sagt gitt idegrunnlag av Stefan Zweig og den ble komponert etter noen år med nazistyre hvor Richard Strauss hadde gått over fra å være president i Kulturkammer til å ende opp som en aktiv protesterende landflyktig i Sveits (men motstandsmann ble han aldri). Richard Strauss hadde under de første årene av naziregimet vært en slags offentlige komponist, selv om han aldri hadde vært medlem av nazipartiet. Oppsetningen av Friedenstag ble gitt riktig stas av i sin tid og utnyttet for hva den var verdt. Men innholdet er langt fra preget av nazistisk ideologi, snarere er det Stefan Zweigs humanisme som går igjen. Men fordi Strauss her ikke la handlingen til forna tiders hoffliv, men til den politiske historien med 30-års krigen som ytre ramme, utnyttet regimet dette. Ideen om å tilgi sine fiender er det underliggende tema. Stefan Zweig liberale ideer om troen på mennesket ligger som et grunnlag. Nazistene hadde behendig grepet stoffet og forvandlet hele operaen til en storslått 'festivalopera' om Tysklands storhet, indre samhold og prøvelser fra utenlandske erobrere. Dette har også vært grunnen til operaens dvale i operalitteraturen. Først på 90-tallet skjedde det noe, den ble satt opp ved Semper Oper i Dresden - Richard Strauss' 'hjemme'.opera - i regi av Peter Konwitschny, en oppsetning som forøvrig Oddbjørn Tennfjord var med i. I flere sesongen sto denne oppsetningen på repertoarplanen og mye av suksessen skyldtes at man her la vekt på operaens opprinnelige idemessige innhold. Fra å være en 'nazi'-opera ble dette en opera med en klar humanistisk, liberal og ikke minst antinazistisk tendens. Det er denne oppsetningen som denne innspillingen bygger på. Giuseppe Sinopoli har det musikalske ansvaret, som han utvilsomt ville ha hvis denne oppsetningen de kommende sesonger også ville bli satt opp. I hovedrollen som kommndanten for den beilerete byen hører vi Albert Dohmen og Deborah Voigt synger i rollen som, Maria, hans frue. Stoffet er som sagt dramatisk, sterke korpartier med soldater, folkemengder og bybeboere understreker dette. Intuitivt tenker jeg på Salome og Die Frau ohne Schatten da jeg hører det musikalske språket i operaen, uten at det er mulig å trekke noen direkte sammenlikninger. Det er derfor kanskje viktig å ha for seg at dette er dramatisk og historisk stoff hvor komponisten ikke har noe ønske om å trekke inn det elegante og flanerende - ikke negativt sagt! - som preger mange av hans operaer etter Rosenkavaleren. Innspillingen bærer ikke det preget som dessverre lar seg ane i Ariadne auf Naxos-innspillingen som kom nylig; at den er preget av hastverk og iver etter å få ut innspillinger kort etter Sinopolis plutselige død (i mars). Denne mistanken får vi ikke ved å høre denne innspillingen. Giuseppe Sinopoli har godt grep om det musikalske forløpet, tyngden av stoffet bærer godt og vi får oppleve en gjennomført sterk innspilling. Det er tyngde over denne innspillingen som vil bli historisk fordi den her gir oss et av Richared Strauss' ukjente verk på en overbevisende måte. Om ikke på linje med hans aller største verk så vil likevel Friedenstag framstå for ettertiden i et helt annet lys enn operaen har stått i til nå. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
