|
 |
 |
 |
|
|||
Ukjent ballett av Richard Strauss |
|||
|
Richard Strauss omtalt i Kulturspeilet: - Ariadne auf Naxos |
Her er det bare å fråtse i godbitene. Denne musikken skrev Richard Strauss i den lykkelige perioden da han hadde gjort ferdig Rosenkavaleren og Ariadne auf Naxos var i emning. Først og fremst merker vi innslaget av orkesterdramatikk vi kjenner fra Die Frau ohne Schatten. Grovt sett kunne man si at Josephs Legende er den lysere siden av Die Frau ohne Schatten. Det var i 1912 at Hugo von Hofmanthal opplevde Diaghilev's Ballets Russes og fikk ideen om å skrive sujettet til en ballett over det bibelske emnet om unge Josef som ble forsøkt forført av Potifars hustru. Han fikk vennen og diplomaten Harry Kessler med på å skrive en slags handling og tanken deres var at Nijinski skulle danse hovedrollen. Richard Strauss tente på ideen men det var ikke før i begynnelsen av 1914 at partituret lå ferdig fra hans hånd. Urpremieren fant sted i Paris i mai, men uten Nijinski som da hadde brutt med Diaghilev. Mikhail Fokine utførte koreografien. Så satte krigen stopper for videre framførelser, men den ble framført enkelte steder i mellomkrigstiden. Dette er Richard Strauss på sitt mest grandiose. Orkesterbesetning er stor - og det høres! Nå er kanskje ikke Richard Strauss den største av ballettkomponister - han blir kanskje for tung på foten - og derfor blir musikken mer et uttrykk for seg enn illustrasjon til dansetrinn. Det er heller ikke noe barbarisk villskap vi kjenner fra Stravinskij eller råskap som hos samtidige Prokofiev i deres ballettmusikk og det forklarer kanskje endel hvorfor dette verket har gått mer eller mindre i glemmeboka. Men som ren orkestermusikk holder det i massevis. Opplev det som en mellomting mellom symfonisk dikt og opera uten sang - og nyt Richard Strauss' som den eminente orkesterbehandler han er. Verket tåler godt å stå på egne ben og det er derfor prisverdig at Giuseppe Sinopoli og hans Staatskapelle Dresden - Richard Strauss' orkester framfor noe annet - har gjort denne innspillingen. Jeg ble fra første takt totalt overveldet av Richard Strauss' mektige klanger og hans fyldige bruk av orkesteret. Som musikk til en ballett er det lite oppstykket. Han holder den musikalske linjen hele verket gjennom, og det er kanskje derfor det går an å sammenlikne det med et av hans større symfoniske dikt - bare med den forskjell at dette er enda større og mer gedigent. Dette er Richard Strauss du ikke kan komme utenom! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
