|
 |
 |
 |
|
|||
Historisk korrekt Falstaff |
|||
|
|
En ny innspilling av Verdis elleville Falstaff og langt på vei er det et CD-opptak som kan gi mange gleder. Men den store prikken over i'en gir det ikke. Årsaken er åpenbar: John Eliot Gardiner og hans Orchestre Révolutionnaire et Romantique har vært altfor fokusert på å gi framføringen såkalt 'historisk korrekthet' i valg av tidsriktige instrumenter framfor å slippe seg helt løs i Verdis musikalske stoff av burlesk gjøgleri og Shakespeares herlige spøkefulle verden. Her skal hornsignal gi den rette 'historiske' følelsen mens buldrebassen Falstaff og de muntre fruene i Windsor og deres viderverdigheter blir en mindre sak. Klarest merker vi dette i Windsor-fruenes duett-renkespill: det blir framføring framfor musikalsk glede og overskudd. Dette ensemblet og Orchestre Révolutionnaire et Romantique gjorde denne versjonen av Falstaff som sceneforestillikng i Baden-Baden og i Royal Albert Hall i 1998 med CD-opptak umiddelbart etterpå. Vi har i dette Verdi-året blitt riktig bortskjemt med Falstaff gjennom Stein Winges oppsetning på Den Norske Opera. Her har vi alt denne operaen skulle har: frodighet, gjøgleri og burleskhet. Kanskje til langt over kanten. Selvfølgelig kan vi ikke sammenlikne en levende forestilling med et CD-opptak, men likevel. Der Stein Winges Falstaff førte oss med på en vanvittig opplevelse med alt sitt oppkomme av påfunn blir vi i stedet sittende og lytte til 'det historiske korrekte' med denne framføringen. Ikke noe direkte galt med dette opptaket. Fremragende krefter medvirker og det blir (dessverre) riktig framført. Men det smitter ikke av rillene, og noen galskap fornemmer vi ikke. Vi betviler ikke at mange vil ha glede av disse to CD'ene. Men for oss sitter opplevelsen på Den Norske Opera ennå for sterkt i. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
