 |
|
|
|||
| Rachmaninov med nye øyne | |||
|
Det har likesom vært opplest og vedtatt at av Rachmaninovs fire klaverkonserter (fem alt ettersom man innbefatter Paganini-varisasjonen) er nr. 1 et lite interessant ungdomsverk mens nr. 2 er den definitive Klaverkonserten. I det internasjonale repertoaret utgjør den sågar en viktig del av de ledende a-b-c konsertene, ved siden av Griegs a-moll og Tsjaikovskijs b-moll.
Her får vi så en innspilling som setter dette på hodet. For Rachmaninovs første klaverkonsert er avgjort den mest interessante av disse to innspillingene med den polske pianisten Krystian Zimerman og USA's kanskje ledende symfoniorkester i dag, Boston Symfoniorkester under ledelse av Seiji Ozawa. Det virkelig spruter fra de digitale rillene. Frisk og herlig befridd for rachmaninovske svulstigheter, en konsert framført uten jordbær og fløte. Den er spontan, livlig og er det rette uttrykk fra en nittenåring som allerede var en betydelig klaverutøver ved konservatoriet i St. Petersburg. c-moll konserten må nesten finne seg i å stå i skyggen av den første på denne innspillingen. Vi vet ikke hvorfor den virker så forslitt. Muligens har vi hørt den for mange ganger før. Men det som er sikkert er at Krystian Zimerman legger mer sprut og temperament i sin tolkning av den første konserten. Derfor må vi kanskje ta et forbehold. For det kan være dem som kan oppleve c-moll konserten som den virkelige store klassikeren, som det inntrykket den gjorde på oss de første gangene vi hørte den. Men det fratar ikke Krystian Zimermans flotte og feiende spill på den første klaverkonserten. Derfor opplever vi Rachmaninov på en ny måte. Det er befriende og bidrar til å ta livet av et par seiglivete myter. |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
