 |
 |
 |
 |
|
|||
Sterk og vakker allehelgenskonsert |
|||
|
|
Det ble en sterk og vakker allehelgenskonsert i Trefoldighetskirken lørdag, men også så dramatisk at man lett kunne føle det som litt dommedagsaktig tatt verdenssituasjonen i betraktning. Johannes Brahms' Ein Deutsches Requiem er ganske anerledes til å være et rekviem. Bevisst har Brahms distansert seg fra det tradisjonelle rekviemet, dødsmessen, slik vi kjenner fra Mozart, Berlioz og Verdi. I stedet får vi et verk som kan oppfattes som ikke-liturgisk, men det har likevel tekstutdrag fra Den Hellige Skrift. Derfor også tittelen som ble Ein deutsches Requiem, et tysk rekviem. Brahms skrev sitt tyske rekviem relativt tidlig i sin karriere. Mye tyder på at det er skrevet til minne om vennens Schumanns død på slutten av 1850-tallet. Brahms' ulykkelige forhold til Clara Schumann spiller kanskje også inn. For oss ble det derfor riktig å oppføre det på Allehelgensaften. Det er svært dramatisk musikk, hovedsaklig et korverk med stor vekt på koret som ga oss en kraft-prestasjon. Et parti er skrevet for sopransolist og to partier for barytonsolist. Det er mektig, melodiøst, med vare og følsomme partier som f.eks.det til sopransolisten. Det virker som Operaens nye sjefdirigent, Olaf Henzold, inspirerer både kor og orkester. Den unge sopranen Ann-Helen Moen fremførte sitt parti vakkert og gripende og med stor innlevelse. Det var hyggelig å møte igjen Knut Skram, nå som frilanser etter at han ble pensjonert ved Den Norske Opera for et par år siden. Publikum satte tydelig pris på denne framførelsen. Det var en stappfull Trefoldighets-kirke på lørdag. |
||
|
Anne-Lise Heitmann
|
|||
