|
 |
 |
 |
|
|||
Volven |
|||
|
|
Koreografen Kjersti Alveberg er en av de få nordmenn som har skapt en helaftens moderne ballett. Volven hadde urpremiere på Den Norske Opera for elleve år siden. Alveberg hadde på den tiden lenge vært opptatt av norrøn mytologi og arbeidet med tanken på å lage en ballett basert på dette stoffet. For som hun sier, det er mange balletter som er basert på gresk mytologi, men ingen basert på norrøn. Det var spesielt Voluspå, det vil si volvens spådom, hun ble fascinert av. Hun valgte ikke å følge Voluspå kronologisk men ta enkelte utdrag og utdype dette. Men de fundamentale spørsmålene som alle kulturerer deler er myter som gir svar på folkets opprinnelse - gudeverdenens oppbygning, ritualer og tro og forestillinger og tanker rundt hva som kan skje og skjer etter døden. Balletten er delt opp i sekvenser som utdyper de forskjellige temaene. I åpningsscenen danser Patrick King Odin som maner frem volven med sin dans, noe han gjør med spenst, kroppsbeherskelse og indre kraft. Volven som gjennomgahngsskikkelse i hele forestillingen blir danset av Ingrid Lorenten. Hun behersker det dansetekniske uttrykket til fulle og har ro og spenst i det fysiske. Det som blir problematisk i enkelte partier er at hun mangler en fyldesgjørende myndighet som rollen krever. Hun har et noe naivt uttrykk som kommer i veien for utformingen av rollefiguren. Handlingen dreier seg om jordens tilkomst og de første menneskenes skapelse. Ask og Embla blir danset av Alexandra Santana og Christopher Kettner. De behersker fasene i disses utvikling både følelsesmessig og danseteknisk fra det naivt uerfarne til den gryende opplevelsen av å være mann og kvinne og hvordan det utvikler seg mot det erotiske møtet. Begge danserne har en letthet og selvfølgelighet i sitt uttrykk som underbygger rolleskikkelsene. Mens lynene flerrer over scenen utfører Tor, danset av Kristian Støvind, og Loke - Mares Jez - en humoristisk leken dans hvor en uhyre spretten og spirituell Loke finter ut Tor og lurer ham til å spise fluesopp som utvikler seg til rabiat dans. En sjelden scenetilværelser viser Jeanette Hansson med sin Frøya-skikkelse som frydefullt og sensuelt danser sin fruktbarhetsdans. Anastasia Humeniuk og Gry Hermansen som Hugin og Munin, Odins ravner, danser lekent og godt i sin samdans med Odin. Det virker malplassert at dette har fått en flørtende utforming da Hugin og Munin var budbringere og informatører. Hel danset av Vanessa Jenkins og Ole Willy Falkhaugen som sammen utgjør den mannlige/kvinnelige guddommen. De formår ikke å formidle uttrykket til guden som styrer dødsriket. Det blir for tamt og mangler manende kraft i uttrykket. Gudenes kraftdans med alle de mannlige danserne har en utforming som gir full uttelling i å vise kraft, spenst og styrke som også innehar humoristiske innslag. Scenen har også en visuell og estetisk dimensjon. Det samme skjer i en av de siste scenene hvor alle står oppstilt langs noe som illuderer de vakre linjene i et vikingskip og utfører sakte gyngende glidende bevegelser etter musikken. I tillegg til dette er det scener hvor det gies utforming til blant annet lysalvenes dans, runer og sjeler i dødsriket. Synne Skouen har laget musikken i nært samarbeid med koreografen
og hun benytter seg av et stort spenn i utformingen av lyd og
musikk. I partier av balletten blir lydkulissene for spinkle og
makter ikke å fyldestgjøre dansen på en fullendende måte. I andre
partier er lydkulissene så dominerende og overskyggende at det
blir for høyt og sjenerende. Men det er også partier hvor hennes
oppfinnsomme utforsking av lyder er i god overenstemmelse med
danseuttrykket og hvor hun også viser sans for humor. I lengre
partier følger musikken dansen på en likeverdig kommuniserende
måte. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
